I Kaschgarl levde det en gang en skredder som hadde slik en nydelig kone. En dag han satt i kjøpmannsboden sin ute på torget, kom det en liten krøpling bort til ham og gav seg til å synge og slå på tromme. Skredderen syntes godt om småen og tok ham med seg hjem for å glede kona si.

Hun hadde nettopp laget ferdig kveldsmaten, og nå satte hun frem et fat med fisk for mannen og den vesle fyren. Men så, mens de satt og spiste, var krøplingen så uheldig at han svelget et fiskeben og falt om på gulvet som død.

Skredderen og kona hans ble ute av seg av redsel, for nå ville sikkert folk komme til å tro at de hadde drept ham. Men skredderen fant på råd. Han og kona tok krøplingen mellom seg og bar ham bort til en jødisk doktor. De banket på døren, og en pike kom og lukket opp.

- Å, vi har med oss en syk mann, sa skredderen. - Herren din må gi ham noe medisin.

Men mens piken var inne for å hente doktoren, la skredderen og kona hans krøplingen øverst på trappen og løp hjem det beste de hadde lært. Doktoren skyndte seg ned for å ta seg av den syke, men da han kom ut på trappen, var det blitt så mørkt at han ikke så krøplingen som lå der. Og så sparket han til ham, så han rullet nedover alle de harde trinnene.

- Fort! Fort! Kom med lys! ropte han til piken. Da hun kom med lyset og han fikk se den døde mannen, trodde han at det var han som hadde drept ham, og han ble så redd at det var bare så vidt han ikke besvimte.

Da han fikk summet seg litt, tok han krøplingen under armene og slepte ham opp på kammerset,

og så ropte han på kona si.

- Kone, kone! jamret han. - Jeg kom til å drepe denne mannen her, og nå kommer vi sikkert for dommeren begge to!

Men kona var nok sluere enn mannen sin.

- Pytt, er det ikke verre, sa hun. - Ta du ham under armene, så tar jeg ham i bena. Så bærer vi ham opp på taket og slipper ham ned gjennom pipa til muselmanen (red: en som bekjenner seg til islam) som bor ved siden av oss.

Jo, dette syntes doktoren var et godt råd. De bar ham opp på taket, bandt et tau under armene på ham og firte ham forsiktig ned gjennom pipa. Men den døde krøplingen ble stående rett opp og ned, akkurat som han skulle være lys levende.

Utpå kvelden kom muselmanen hjem fra gjestebud. Da han så at det stod en mann rett opp og ned i peisen, trodde han det var en tyv, og så slo han til ham så han deiset over ende på gulvet.

Men da muselmanen så at mannen var død, ble han redd.

- Å nei og nei! Hva er det jeg har gjort? Har jeg ikke slått mannen aldeles i hjel! Nå gjelder det nok livet mitt, om ikke Allah forbarmer seg over meg!

Da han var kommet seg litt av skrekken, bar han krøplingen ut på gaten og stilte ham opp etter en vegg. Om litt kom det en kristen kjøpmann forbi. Han hadde nettopp falt og slått seg

nokså stygt, og nå satte han seg innmed veggen for å børste seg litt. Mens han drev med det, kom han borti krøplingen, og straks falt den døde mannen over ham. Men kjøpmannen trodde han ble overfalt, og slo krøplingen midt i ansiktet.

I det samme kom vekteren forbi. Han så på klærne til kjøpmannen at han var kristen, og så ropte han:

- Hei, du der! Hvorfor slår du den vesle fyren?

- Han overfaller meg jo, sa kjøpmannen. - Jeg må vel ha lov til å forsvare meg.

- Ja, det har du jamen gjort ettertrykkelig, sa vekteren og bøyde seg over den døde krøplingen. - Du har jo drept han på flekken! Ja, dette blir nok en dyr historie for deg.

Vekteren tok kjøpmannen med seg til politimesteren, og politimesteren meldte saken til selveste sultanen.

- Det fins ikke noe som heter nåde for en kristen som har drept en muselmann, sa sultanen. - Bare heng ham opp!

Kjøpmannen ble ført fra sultanen til fengsel og fra fengsel til galgen. Men akkurat som bøddelen skulle til å legge strikken om halsen på ham, kom muselmannen løpende, han som hadde funnet krøplingen i peisen sin.

- Stopp! Stopp! ropte han. - Det er nok jeg som er morderen. Skynd dere å legge strikken rundt

halsen på meg!

Politimesteren syntes jo dette var litt underlig. Men han hadde ikke annet å gjøre enn å slippe muselmanen fri og ta jøden i stedet.

Denne gangen hadde bøddelen alt tatt til å stramme snoren. Men så kom plutselig skredderen løpende.

- Stans! Stopp! skrek han. - Det er jeg som skal henges! Krøplingen der spiste kvelds hos meg. Han satte et fiskeben i halsen, og så døde han. Men jeg slepte ham bort til doktoren for at det skulle se ut som han hadde drept han.

Ja, så var det skredderens tur til å få strikken rundt halsen. Og denne gangen hadde bøddelen strammet snoren så mye at det nesten ikke var luft igjen i skredderen. Men så kom det bud fra sultanen at både skredderen, doktoren, muselmanen og den kristne kjøpmannen straks skulle føres til ham.

Politimesteren ble også med, og da de kom inn i salen, kastet han seg for føttene til sultanen, og fortalte hele historien. Imens ble krøplingen bådet inn og lagt på gulvet.

Men nå var en barber kommet til, en mann på nitti år. Han gjaldt for å være en dugelig sårlege. Nå stod han og så på krøplingen og klødde seg i det gamle hodet sitt.

- Mja, sa han, - hvis han der er død, så er vi ikke levende noen av oss!

Han tok noe medisin frem fra tasken sin og gav seg til å gni krøplingen. Og plutselig begynte småen å røre på seg! Etter en stund åpnet han øynene, og litt senere strakte han ut bena og armene, og før noen visste ordet av det, stod han lys levende midt på gulvet! Han som var drept av ikke mindre enn fire fullvoksne karer.

Sultanen ville gjerne at skredderen, doktoren, muselmanen og den kristne kjøpmannen skulle ha et minne om denne underlige opplevelsen, og så gav han dem en nydelig drakt hver, som de måtte ta på seg med én gang.

Men gamlingen som hadde vekket krøplingen til livet igjen, ble utnevnt til sultansk hoffbarber.



--------------------******---------------------******--------------------******-------------------- --------------------******---------------------******--------------------******-------------------- --------------------******---------------------******--------------------******--------------------