Det var en gang en rik kjøpmann som skulle reise utenlands for å gjøre forretninger. Men før han drog, forhørte han seg om hva slags varer det var lures å selge. Jo, det var nok sandeltre, sa folk som hadde vett på slikt. Og kjøpmannen drog av gårde med en mengde sandeltre.

Da han kom dit han hadde tenkt seg, møtte han en kone.

- Du kan vel ikke si meg hvor jeg kan finne ly for natten? spurte han kona.

- Jo, det kan jeg nok, svarte hun. - Men jeg ser du er en fremmed, og da skal du være forsiktig, for nesten alle folk i denne byen er noen ordentlige kjeltringer.

Morgenen etter møtte han en mann på gaten.

- Hvem er du, og hvor kommer du fra? spurte mannen.

- Jeg er kjøpmann og bor i Samarkand, svarte kjøpmannen.

- Jasså, og hva slags varer selger nå du?

- Sandeltre, svarte kjøpmannen.

- Da har nok folk narret deg ordentlig, lo mannen, - for her i byen bruker vi sandeltre fil å fyre opp med.

Dette syntes nå kjøpmannen var trist å høre, og så gikk han på et vertshus for å få seg noe

god mat til trøst. Men der så han vertshusholderen fyre opp med sandeltre, akkurat som mannen hadde sagt. Kjøpmannen tenkte at det var like godt å bli kvitt disse trestykkene med én gang, og så spurte han verten om han ville kjøpe dem. Jo, han ville da det.

- Men hva vil du gi? spurte kjøpmannen.

- Tja, du vet at sandeltre er nå ikke verd noe større, svarte verten. - Men jeg kan jo gjerne gi deg en sekk full av det du helst ønsker deg.

Trist til sinns gikk kjøpmannen ut på gaten igjen. Der traff han en mann som bare hadde ett øye. Den enøyde stanset kjøpmannen og ropte rasende:

- Du har stjålet det ene øyet mitt, du, og jeg slipper deg ikke før du har betalt for det!

Nei, kjøpmannen ville da ikke være med på det. Han hadde aldri i sitt liv stjålet noe øye, det han kunne huske. Men mannen drev på med sitt, og en fryktelig trette ble det. Folk kom løpende fra alle kanter for åse hva det kunne være for noe rart, og de fleste syntes nå det var riktig slemt at denne fremmede kjøpmannen hadde stjålet øyet til den gamle fyren. Men så var det en som mente at gamlingen kunne gi kjøpmannen frist til dagen etter. Jo, det gikk han da endelig med på, men et skikkelig pant ville han ha. Og så hadde ikke kjøpmannen annet å gjøre enn å gi fyren en fin, gammel ring han hadde på seg.

Nå merket kjøpmannen at den ene skoen hans var gått i stykker, og så gikk han til en skomaker.

- Gjør i stand skoen min, sa han, - så skal jeg gi deg noe du blir glad for.

Senere på dagen traff han noen som moret seg med å leke panteleker. De spurte om han ville være med, og det ville han da gjerne. Men så tapte han hele tiden, og det endte med at han ble dømt til enten å betale en masse penger eller å drikke opp alt vannet i havet.

Den stakkars kjøpmannen ble rent ute av seg, for å drikke opp hele havet er sannelig ikke så lett, selv om en er aldri så tørst. Han bad om å få frist til dagen etter, og det fikk han da.

Riktig trist og vondt var det for kjøpmannen vår, men så traff han en gammel kone som så så søt og blid ut at han gav seg i prat med henne.

- Du er gjerne en fremmedkar du? spurte kona.

Jo, han var da det.

Ja, da er det nok best du passer deg, sa konen. - For folk her i byen er noen riktig røvere, nesten alle sammen. Jeg kan forresten se på deg at du er blitt lurt alt.

Kjøpmannen likte den gamle snille kona, og så fortalte han henne alt han hadde opplevd denne sørgelige dagen.

- Nei, har du hørt så ille, humret konen. - Du har nok riktig fått lang nese, du. Men jeg tenker du ikke er snauere karen enn at du greier å lure dem litt igjen, jeg. Nå skal du gå bort i byporten. Der sitter en gammel blind mann. Han kjenner alle skurkene og lurendreierne i hele byen, for hver kveld kommer de til han og forteller alt det stygge de har gjort den dagen. Men ta helst på deg noen andre klær, så de ikke kjenner deg igjen, og for å være helt sikker er det best du stiller deg

bak en av søylene, slik at de ikke ser deg.

Kjøpmannen takket pent for rådet, og om kvelden gikk han bort i byporten og stilte seg bak en søyle. Det stod en hel flokk rundt den gamle, blinde mannen alt, og der så han jammen de fire kjeltringene som hadde lurt ham!

- Jeg har kjøpt en mengde sandeltre i dag for nesten ingen ting, sa den første, og så klukket han riktig av latter. - Hihihihi, jeg skulle bare gi ham en sekk full av det han helst ønsket seg.

- Mmmmja, sa den blinde oldingen og rokket frem og tilbake, - da har du nok gjort en dårlig handel.

- Det har jeg vel ikke, sa mannen. - Du skjønner at selv om han ønsker seg en sekk med gull, så har jeg tjent på handelen likevel.

- Mmmmja, sa oldingen, - men om han nå ønsker en sekk full av lopper, den ene halvparten hunner og den andre halvparten hanner?

- En sekk full av lopper, den ene halvparten hunner og den andre halvparten hanner … Nei, det hadde mannen ikke tenkt på, og nå skjønte han at han hadde vært ordentlig dum.

SÅ kom den enøyde frem, og lo så han hikstet, for han mente jo at han hadde vært så forskrekkelig lur.

- Ha-ha-han trodde virkelig at han hadde … hihihi … at han hadde stjålet … hihihi…. det ene

øyet mitt … hihihi. Og så … så lovte han meg alt jeg forlangte.

- Mmmmja, sa den blinde oldingen, - da er du nok blitt ordentlig lurt.

- Hv …a ! Er jeg blitt ordentlig lurt?

- Mmmmja, du er nok det. For tenk nå om kjøpmannen bil at dere skal rive ut et øye begge to, og veie dem, slik at han kan se at de virkelig er av helt samme sorten? Da blir du like blind som jeg er nå, men han har da det ene øyet sitt igjen iallefall.

Så kom skomakeren frem.

- Meg lurte han nå ikke da, sa han stolt. - Han lovet meg noe jeg kom til å bli glad for, og nå krever jeg hele formuen hans!

- Mmmmja, sa den blinde oldingen, - da er du nok blitt lurt ordentlig, du også. Tenk nå om han kommer til deg og sier: - I dag har sultanen seiret over fiendene sine og jaget dem på flukt. Er du ikke glad for det? Svarer du jo, så tar han skoen sin og går, men svarer du nei, mister du hele det tykke hodet ditt.

Og nå kom han frem, han som kjøpmannen hadde lekt panteleker med. Han var kjent som den verste luringen i hele byen, så alle var sikre på at nå skulle iallefall kjøpmannen få punge ut.

- Jeg dømte ham til å drikke opp hele havet, sa mannen, - og greier han ikke det, så må han betale meg nesten alle de pengene han eier.

- Mmmmja, sa den blinde oldingen og smilte i skjegget, - da er du nok blitt ordentlig lurt, du også.

- Er … er jeg blitt lurt? ropte mannen rasende.

- Mmmmja, du er nok det, klukket oldingen. - For tenk nå om han ber deg stoppe igjen alle de elvene som renner ut i havet først?

- Stoppe igjen alle elvene som renner ut i havet?

- Mmmmja. For han har jo bare lovt å drikke opp vannet som er i havet, ikke alle de elvene som renner ned i det.

Morgenen etter traff kjøpmannen først ham som han hadde lekt i panteleker med.

- Nå får du jamen begynne å drikke! ropte mannen.

- Ja, jeg får vel det, svarte kjøpmannen. - Men først får du nå stenge igjen alle elvene som renner ned i havet.

Så skjønte mannen at han var blitt lurt, og han slapp ikke bort før han hadde betalt hundre gullstykker.

Nå gikk kjøpmannen til skomakeren og ropte inn til ham:

- Har du hørt at sultanen har slått fiendene sine og jaget dem på flukt? Det er du vel ordentlig

glad for?

Jo, skomakeren måtte jo si at han var svært glad for det, og så tok kjøpmannen skoen sin og gikk sin vei.

Den neste han møtte, var den enøyde.

- Huff, ja det var det øyet jeg hadde stjålet fra deg, sa han og gjorde seg riktig trist i stemmen. - Er du nå helt sikker på at det er jeg som har tatt det?

Jo, mannen var skråsikker på det.

- Da vet jeg ikke bedre enn at vi får ta og rive ut et øye hver og veie dem, sa kjøpmannen.

Den enøyde kjeltringen skjønte at nå var han nok blitt lurt, og så ville han løpe sin vei. Men kjøpmannen holdt ham tilbake, og gav seg ikke før mannen hadde betalt hundre gullstykker.

Så gikk kjøpmannen til vertshusholderen som hadde kjøpt sandeltreet av ham.

- Ja, det var nå liksom betalingen for det sandeltreet jeg skulle ha da, sa han.

- Jeg pleier ikke å knusle, svarte mannen, - så jeg betaler deg gjerne en sekk full av gull, jeg.

- Ja, det får en jo si er god betaling, sa kjøpmannen. - Men jeg vil heller ha en sekk med lopper, den ene halvparten hunner og den andre halvparten hanner.

- Nei, vær nå litt rimelig, da menneske, bad vertshusholderen. - Hva i all verden skal du med alle de loppene? En sekk med gull må da være mye likere å ha.

- Nei, lopper vil jeg ha, sa kjøpmannen. - Og gir du meg ikke det, så melder jeg deg til dommeren.

Ja, så måtte vertshusholderen betale ham mange hundre gullstykker for at han ikke skulle sende ham på straff.

Men kjøpmannen vendte lykkelig og glad tilbake til Samarkand.



--------------------******---------------------******--------------------******-------------------- --------------------******---------------------******--------------------******-------------------- --------------------******---------------------******--------------------******--------------------