Det var en gang en fisker som var så fattig at det vare var så vidt han greide å underholde kona og de tre barna sine. Hver morgen drog han ut på fiske, men han hadde gitt det løfte at han aldri skulle kaste garnet sitt mer enn fire ganger om dagen.

Da han trakk garnet en morgen, kjente han at det var fryktelig tungt, og han gledet seg svært til å se den fine fangsten. Men så lå det bare et eselskjelett i garnet, og det hadde til og med revet i stykker en hel del av maskene.

Ja, fiskeren bøtte nå garnet sitt så godt han kunne, og så kastet han det ut for annen gang. Men nå fikk han bare sand og tang. Slik gikk det den tredje gangen også.

Imens var det blitt lys dag. Nå var fiskeren en from muselman. Derfor holdt han andakt og bad:

- Allah, du vet jeg har lovet å kaste ut garnet mitt bare fire ganger om dagen. Nå har jeg kastet det ut tre ganger, og ingen ting har jeg fått. Hjelp meg slik at det fjerde kastet blir stort og fint!

For fjerde gang kastet fiskeren farnet sitt, og denne gangen ble det så tungt at det bare var så vidt han var kar om å få trukket det inn. Jo, nå hadde nok Allah hørt bønnen hans og gitt ham riktig stor og fin fangst. Men da han fikk trukket inn garnet, så lå det vare en messingkrukke i det!

Fiskeren ble jo svært skuffet, som rimelig kan være. Men han tenkte at han fikk nå ta opp krukken og prøve å få solgt den til en gullsmed.

Han vendte og dreide på den og ristet den både vel og lenge for å se etter hva det kunne

være nede i den. For den var lukket med en solid kork og forseglet med et stort blysegl, akkurat som det skulle være noe verdifullt i den. Fiskeren tok kniven sin og skar bort seglet, men enda han satte krukken opp ned, kom det ingenting ut. Nei, så var det vel ikke noe i den da. Men da han vendte den igjen, kom det med ett en tykk røyk ut av den. Røyken bredde seg som tåke over stranden og havet, og plutselig formet den seg til et digert spøkelse! Fiskeren ble så redd at han greide ikke å røre seg av flekken.

- Salomo! Salomo! ropte spøkelset. - Allahs store profet, ha nåde med meg! Aldri skal jeg gjøre mot din vilje mer!

- Hva er det du sier, store ånd? ropte fiskeren forbauset. - Salomo er jo død for atten hundre år siden! Hvorfor er du nå forresten kommet ned i den krukken?

- Uuh! sa ånden. - Jeg er en av de åndene som satte seg opp mot Allahs vilje og han ville ta imot den store profeten hans, Salomo. Til straff for det puttet han meg ned i denne krukken og kastet meg i havet. Det første hundreåret jeg lå der nede, lovet jeg at den som fant meg, skulle bli den rikeste mann på jorden. Det andre hundreåret lovet jeg å gi ham alle skatter i verden, det tredje hundreåret at han skulle få oppfylt tre ønsker hver dag, hva han så bad om. Men ingen fant meg. Da ble jeg sint og svor at den som fant me, skulle dø! Nå har du funnet meg, og nå må du dø. Men du skal få velge seg hvordan jeg skal drepe deg.

Det var jo grusomt for fiskeren å høre dette, og som rimelig kan være, tok han seg til å jamre seg sårt.

- Å, stakkers, stakkars meg! Aldri har jeg hørt maken til utakknemlighet. Her redder jeg deg

ut av krukken, og til takk vil du drepe meg. Ha barmhjertighet med meg, og Allah vil lønne deg rikt!

- Nei, dø må du. Skynd deg nå å si hvordan jeg skal drepe deg.

- Jaja, sa fiskeren, - når det ikke er noen vei utenom så. Men svar meg nå først på en ting.

Ja, ånden lovet å gjøre det.

- Jeg vil gjerne vite om du virkelig har vært inne i den krukken.

- Javisst har jeg det, svarte ånden.

- Mja, jeg lurer nå litt på det, sa fiskeren. - Krukken er jo så liten at det er bare så vidt en av føttene dine kan komme ned i den. Og så sier du at hele kroppen din har vært nedi. Nei …

Men ånden svor på at nede i krukken hadde han vært.

- Mja, jeg tror det nå ikke før jeg har sett det selv, sa fiskeren.

Da forvandlet ånden seg til røyk igjen og forsvant inn i krukken. Straks puttet fiskeren proppen i og satte på seglet.

- Hahaha! lo han, - Nå er det din tur til å fortelle hvordan du vil dø! Forresten så vil jeg ikke drepe deg. Jeg vil heller kaste deg ut i havet igjen.

Men nå var ånden blitt så spak og ynkelig at han riktig lå og pep nede i krukken.

- Nei, men fisker da, sa han, - du må da ikke finne på noe sånt. Du skjønner da vel at det bare var en spøk det jeg sa i stad.

Det tullet der kan du spare deg, sa fiskeren. - Har du ligget på havets bunn i atten hundre år, så har du sikkert ikke vondt av å ligge der en stund til. I stad var det jeg som tigget deg om livet, men du var like hard, du, så nå kan du ha det så godt.

Å. fisker, kjære vennen min! ropte ånden. - Vet du ikke at en bør gjengjelde vondt med godt? Slipp meg ut, så skal jeg gi deg et middel så du kan bli en styrtrik mann.

Ja, dette ble for mye for fiskeren. Han tenkte på de sultne ungene sine, og så sa han:

- Jeg får vel høre på deg da. Sverg at du holder løftet ditt, så skal jeg slippe deg ut.

Ånden svor, og fiskeren tok proppen ut av krukken. Straks steg røyken til værs og ble til en ånd igjen. Det første ånden gjorde, var å gi krukken et veldig spark, slik at den fór langt ut over havet.

- Men hva er det du gjør for noe, ånd? ropte fiskeren forferdet. - Du har vel ikke tenkt å bryte eden din?

- Nei, svarte ånden, - det var bare moro å skremme deg litt. Ta nå garnet ditt og følg meg.

Det gikk over fjell, og det gikk over dal. Endelig kom de til et vann. Der stanset ånden og sa:

- Nå kan du kaste ut garnet ditt, så får du fisk.

Jo, fiskeren tvilte ikke på det, for fisk var det så mye av at vannet rent kokte. Men det rare var at det var så mange forskjellige farger på fisken. Noen var røde, noen hvite, noen blå og noen gule.

Fiskeren drog inn fire fisker i garnet, og alle hadde forskjellige farge, Slik fisk hadde han aldri sett før, og han kunne ikke bli trett av å stirre på dem, så vakre var de.

- Gå til sultanen med fangsten din, sa ånden, - så vil han gi deg flere penger for dem enn du noen gang har sett.

Hver dag kan du fiske her. Men vokt deg så du ikke kaster garnet mer enn én gang om dagen.

Da han hadde sagt det, trampet han i jorden. Det ble en stor revne, og så var ånden borte.

Sultanen ble full av undring da han så de fine fiskene.

- Få straks tak på kokken som jeg fikk av den greske keiseren, sa han. - Jeg er viss på han kan koke dem slik at de kommer til å smake fint.

Men fiskeren fikk fire hundre gullstykker. Så mange penger hadde han aldri sett. Han brukte pengene slik det sømmer seg for en klok mann. og verken han eller familien hans manglet noen

ting så lenge de levde.



--------------------******---------------------******--------------------******-------------------- --------------------******---------------------******--------------------******-------------------- --------------------******---------------------******--------------------******--------------------