I kongeriket Djabekr hersket det en gang en mektig konge. Han var elsket av hele folket, og gull og ære hadde han mer enn nok av. Det eneste han manglet for å være helt lykkelig, var en arving til tronen.

Men så giftet han seg med en vakker kvinne som het Piruse, og hun fødte han en stor, pen gutt. Nå var det slik der i landet at storfolk pleide å sende sønnene sine til utlandet for at de kunne bli vel oppdradd der. Kongen syntes jo det var ille å sende gutten fra seg, men han ville at det skulle bli en kjekk kar av ham, og så skrev han til fetteren sin, fyrsten av Samaria:

- Jeg må be deg være så snill å oppdra sønnen min og sende ham tilbake til meg når jeg ber om det. Han heter Kodadad, og det betyr “En gave fra gud”.

Så drog Piruse og gutten av sted til Samaria, og fyrsten gav ham en utmerkelse i oppdragelse. Da gutten var sytten år, syntes alle at kjekkere kar enn Kodadad fantes ikke i hele Samaria.

En dag kom den unge prisen til moren sin og sa:

- NÅ synes jeg ikke jeg kan gå her i Samaria igjen. Jeg lengter etter å vinne ære og berømmelse. Jeg vet at far har mange fiender, og nå vil jeg reise til ham og hjelpe han så godt jeg kan. Men jeg vil ikke fortelle han hvem jeg er, før jeg har gjort meg fortjent til det navnet jeg bærer.

Jo, Piruse var enig med sønnen sin i dette, og alt dagen etter gav han seg i vei. Da han kom frem til Djabekr, gikk han opp på slottet, og kongen tok pent imot den kjekke unge mannen.

- Herre, sa Kodadad, - jeg er sønn til en emir i Kairo. Reiselysten drev meg hjemmefra. Og da jeg

hørte du lå i krig, tenkte jeg at jeg ville tilby deg min hjelp.

Jo, kongen tok med glede imot tilbudet og gav ham en plass i hæren sin. Den unge prinsen var tapper som en løve, så både offiserene og soldatene aktet og beundret han.

Men mens Kodadad og moren hans var borte, hadde kongen fått flere sønner, og de kunne ikke like denne fremmede som kom her og helt tok luven fra dem. Nei, ut av landet skulle han, det var de skjønt enige om og hver kveld holdt de råd for å finne ut en måte å jage ham ut på.

- Nei, nå greier jeg det ikke lengre, sa en av prinsene en kveld. - Vi får jo ikke lov til noen ting uten å spørre denne fremmede fyren om lov. Nå skal det jammen være slutt! Hør her, brødre! I morgen spør vi ham om vi kan dra på jakt. Så reiser vi til en annen by og holder oss gjemt der en stund. Da kommer kongen til å bli redd for oss, og så tar han kanskje og dreper den fremmede fordi han lot oss dra. Var det ikke et lurt påfunn?

Jo, de andre prinsene syntes det var fint funnet på, og morgenen etter bad de Kodadad om å få lov til å dra på jakt. Kodadad hadde ikke noe imot det, og så dro de.

Da det var gått tre dager og de ikke var kommet tilbake, ble kongen urolig og kalte Kodadad til seg.

- Hvordan kunne du finne på å la sønnene mine gå på jakt uten å ha skikkelig følge med seg? spurte han bryskt. - Nå er du så god at du finner dem og bringer dem tilbake. Og greier du ikke det, skal du dø!

Og den stakkars prinsen tok på seg rustningen sin og red av gårde for å finne prinsene. En dag kom han inn på en stor slette, der det lå et prektig slott. I et av vinduene stod det en nydelig pike. Men du verden som hun så ut! Ansiktet hennes var aldeles hvitt, og det store gylne håret han i tjafser ned etter skuldrene hennes! Da hun fikk se Kodadad, ropte hun til ham:

- Å, du fremmede! Flykt så langt du kan komme bort fra dette fryktelige slottet! Du skal vite at det bor et forferdelig uhyre her. Han spiser ikke annet enn menneskeblod, og han griper alle som kommer hit!

Ikke før hun hadde sagt det, så kom uhyret ridende. Fy og fy som han så ut! Han var så diger som et fjell, og han svingte et svært sverd over det stygge hodet sitt.

- Overgi deg, ellers dreper jeg deg på flekken! brølte han.

Men Kodadad var ikke til sinns å overgi seg. Han satte sporene i hesten sin og red i strak galopp rett mot den grusomme fienden. Og så hogg han til ham i benet så han ramlet i marken med et fryktelig brøl. Kodadad kastet seg over ham og hugg av ham det fæle hodet. Den pene piken skrek høyt av glede.

- Å, nå må du komme og frelse meg! Nøklene til slottet ligger i lommen til uhyret.

Kodadad skyndte seg å finne nøklene, og så låste han seg inn i slottet. Inne i slottsgården møtte han den unge piken, og hun var så nydelig at han ble bare stående og stirre på henne. Men så hørte han med ett noen ynke og jamre seg.

- Hvem er det som jamrer seg slik? spurte han.

- Jo, det er alle de ulykkelige menneskene som uhyret har fanget. De ligger i lenker nede i kjelleren der.

Kodadad åpnet døren ned til kjelleren, og der fant han flere hundre mennesker, som uhyret hadde tenkt å spise. De gråt av glede da de skjønte at de var reddet, og skyndte seg å komme opp fra kjelleren så snart han hadde løst dem. Da han kom innerst i kjelleren, fant han prinsene som han var ute og lette etter, og han ble så glad at han omfavnet alle sammen.

Oppe i slottet var det uhyre rikdommer, som den fæle kjempen hadde stjålet fra karavaner. Størsteparten tilhørte fangene, og enhver tok nå det han eide.

- Men hvordan skal dere få med dere alt dette? spurte Kodadad.

- Jo, sa en av fangene, - uhyret stjal også kamelene våre. Kanskje de står i slottsstallene ennå.

De skyndte seg ned i stallene, og der fant de ikke bare kamelene, men hestene til prinsene også. Og da ble det vel glede. Kjøpmennene takket Kodadad varmt, og så red de av sted. Bare den pene piken og prinsene ble igjen.

- Men hvor akter så du deg hen? spurte Kodadad piken.

- Jeg tror det er best jeg forteller deg hele historien min, svarte hun. - Du skjønner, jeg er kongsdatter. Men fars fiender støtte ham fra tronen og drepte ham. For å redde livet måtte jeg

flykte ut av ørkenen. En dag var far på jakt, og da fikk han se et villesel, som han gav seg til å jage. Han red og red, og før han visste ordet av det, var han kommet så langt ut i villmarken at han ikke kunne finne tilbake igjen. Hele dagen gikk han omkring. Da dete ble kveld, så han at det glimtet mellom trærne, og så trodde han at han var kommet til en landsby. Han gikk etter lyset, men snart skjønte han at han hadde tatt feil. Lyset kom fra en ensom hytte. Gjennom vinduet kunne han se at dete satt en diger kjempe der inne. Fremfor ham stod det et svært vinkrus, og i peisen stekte han en okse.

Far listet seg nærmere. Da så han en vakker, ung kvinne. Hendene hennes var bundet, og ved siden av henne stod et lite barn, som sutret og gråt. Far skulle til å styrte inn og befri kvinnen og det lille barnet. Men så kom han til å tenke på at kjempen sikkert var mye sterkere enn ham selv, så det var nok bedre å bruke list enn makt.

Da kjempen hadde drukket opp vinen og ett opp mer enn halvparten av okseskrotten, vendte han seg til kvinnen og grep henne i håret med de svære fingrene sine. Akkurat som han skulle til å hogge hodet av henne, skjøt far en pil gjennom vinduet. Den traff kjempen rett i hjertet, så han falt død om.

Far skyndte seg nå inn i hytta og spurte den unge kvinnen hvordan hun var kommet hit.

- Å, herre, svarte hun, - mannen min hersker over flere mektige stammer ute ved kysten. Denne kjempen her var en av offiserene hans. En dag overfalt han meg og slepte meg og barnet mitt ut hit.

- Men nå er alle sorgene dine endt, sa far. - I morgen reiser vi til byen Dergabar, der jeg er

konge. Der kan du bo i slottet mit thelt til husbonden din kommer og henter deg.

Dagen etter reiste de tilbake til slottet. Kongen tok seg av både den fremmede fyrstinnen og sønnen hennes. Men det gikk år og dag, og stammefyrsten kom ikke og hentet dem. Nå var gutten blitt voksen, og så fant han ut at han ville gifte seg med meg. Men far sa at han hadde andre planer med meg, så det skulle det ikke bli noe av. Da ble gutten rasende. Han laget en sammensvergelse, drepte far og lot seg utrope til konge. Men storvesiren, en slavinne og jeg greide å flykte ut av landet. Vi kom oss om bord på et skip og drog langt av sted. En dag kom vi ut i en fryktelig storm. Skipet forliste, og jeg ble kastet i land på en ensom strand. Hele dagen og natten lå jeg bevisstløs. Men om morgenen hørte jeg støy av mennesker og hester, og om litt kom det en flokk væpnede ryttere bort til meg. En av dem red på en nydelig araber. Han hadde sølvbrodert kappe, belte med edelsteiner i og krone på hodet.

- Stakkars pike, sa han, - hvem er nå du, og hvordan har du kommet hit?

Jeg syntes han så snill og ærlig ut, og jeg fortalte ham hele min historie.

Da jeg var ferdig, smilte han til meg og sa at han var prins, og at dronningen sikkert ville ta pent imot meg.

Jeg ble med han til slottet, og det varte ikke lenge før vi ble glad i hverandre og giftet oss.

Men dagen etter bryllupet ble øya overfalt av fiender, og mannen min og jeg måtte flykte i en fiskebåt. I to dager drev vi omkring på havet, men den tredje dagen så vi til vår glede at det kom et stort skip seilende mot oss. Men vi hadde nok gledet oss for tidlig, for skipet var fullt av fæle

sjørøvere som drog oss om bord og bandt oss.

De ville ha meg til kone alle sammen, og det endte med at de ble så rasende på hverandre at de slo hverandre ned for fote, slik at det til slutt bare var en eneste igjen.

- Nå skal jeg selge deg til en kamerat! ropte han. - Og så skal du bli slavinnen hans. Men hvem er den mannen der? Er du i slekt med ham kanskje?

- Det er mannen min. Du må ikke drepe ham! bad jeg.

- Ham skal vi snart bli kvitt! ropte sjørøveren, og så tok han og kastet mannen min over bord.

Jeg var aldeles fra meg av sorg, så jeg merket ingenting før vi var kommet til en by. Der kjøpte røveren telt og kameler og slaver, og vi gav oss på vei gjennom ørkenen. I går kom vi frem til sletten her, og før vi visste ordet av det, kom uhyret ridende mot oss. Han drepte røveren og slavene, og meg tok han med seg inn i slottet.

Kodadad ble svært rørt da han hørte denne sørgelige historien, men nå var han blitt så glad i den vakre prinsessen at han spurtehenne om hun ville gifte seg med ham. Jo, det ville hun gjerne, for hun syntes at kjekkere kar enn denne prinsen hadde hun aldri truffet. Kodadad fortalte hvem han var, og så ble det feiret bryllup i slottet til det døde uhyret.

Men da prinsene fikk høre at den fremmede var broren deres, ble de enda mer misunnelige på ham. Om natten brøt de seg inn til han og slo ham halvt fordervet, og så reiste de tilbake til hovedstaden. De fortalte kongen at de hadde gått seg vill, og Kodadad hadde denok ikke sett

noe til, sa de.

Imens lå prins Kodadad i slottet, og enda den unge fruen hans gjorde alt for å redde han, så det ut til at han skulle dø. Den stakkars prinsessen skjønte at hun ikke greide å pleie han alene. Derfor gikk hun ut i ørkenen for å hente hjelp. Langt om lenge kom hun til en landsby, og der fant hun en lege, som ble med henne tilbake til slottet.

Stakkars pris Kodadad, han var nesten død da de kom frem. Men legen var en svært flink mann, så da det var gått noen dager, var han så frisk at de kunne reise til landsbyen. Legen ble sint da han hørte hvor slemme prinsene hadde vært, a han sa at han ville bli med Kodadad og prinsessen til hovedstaden og hjelpe dem å få hevn. De ble enige om at de først skulle prøve å få snakke med Piruse, moren til Kodadad. Men det ville nok ikke bli lett. For hvis kongesønnene fikk nyss om det, ville de sikkert drepe henne. Legen mente det var bst han gikk alene inn i byen og prøvde å treffe Piruse.

Da han nærmet seg slottet, kom det en vakker kvinne ridende mot ham. Hun var fulgt av mange hoffdamer, og alle folk på gaten hilste ærbødig da hun red forbi.

Legen spurte om dette kanskje var en av fruene til kongen, og en mann svarte at jo, det var Piruse, henne alle var så glad i, for hun var mor til den kjekke prinsen Kodadad.

- Men vet kongen at Kodadad er sønnen hans da? spurte legen.

- Ja, nå har han fått vite det, og hver dag ber han til Allah at han snart må komme tilbake.

Dronningen red til moskéen, og mens hun var der inne, gikk legen bort til en av slavene hennes, som ventet utenfor.

- Jeg har noe viktig å fortelle dronningen, hvisket han. - Hvis du kan ordne de slik at jeg får snakke med henne, skal jeg belønne deg rikt. Og så fortalte han slaven hvor han bodde i byen.

Dagen etter kom slaven og dronningen og sa at dronningen ville snakke med ham. Han førte legen gjennom en hemmelig dør inn i slottet, der dronningen ventet på ham. Nå kom legen til å tenke på at det kan hende var best han fortalte at prins Kodadad var død, for prinsene kunne jo lytte, og fikk d vite dette, ville de sikkert reise ut og drepe ham. Derfor fortalte han at Kodadad var drept av prinsene, men at den unge fruen hans levde og gjerne ville bo hos dronningen.

Dronningen gråt lenge over sønnen sin, men så tørket hun tårene og sa:

- Skynd deg ut og hent prinsessen av Dergabar. Jeg er sikker på at kongen vil ta imot henne som sin egen datter. Og deg vil han lønne rikt for alt det gode du har gjort.

Ikke før hadde hun sagt dette, så kom kongen inn og spurte hva hun gråt så sårt for. Da kongen fikk høre den sørgelige historien, ble han rasende og ropte til kommandanten for hæren sin:

- Hassan! Ta straks tusen mann av livvakten min og la den gripe alle prinsene. Sett dem i fangetårnet alle sammen, for de har drept den eldste sønnen min, og de skal dø, snikmordere som de er!

Nå ble prinsene grepet av vakten og satt i fangetårnet. Men den vakre prinsessen ble hentet,

og kongen sa til henne at hun skulle bo i slottet og være datteren hans.

Alle folk i byen gråt da de fikk høre den sørgelige nyheten om den kjekke prinsen, og kongen lot bygge et gravmæle, og kongen og alle de høyeste embetsmennene i landet gikk ut for å gråte over den døde prinsen. Etter dem kom kongens livvakter på skinnende hvite hester, og så kom hundre oldinger som red på svarte muldyr. Til slutt kom hellige eneboere og vakre jomfruer som bar gullkurver fylt med alle slags edelsteiner.

Da de kom frem, gikk kongen tre ganger rundt gravmælet og ropte:

- Å, min sønn, min sønn! Du som var min lyst og glede! Aldri skal jeg se deg mer!

Ni dager etter festen skulle de onde prinsens dø. Skafottet var alt reist på torget, og skarpretteren stod ferdig. Men plutselig kom en mann løpende og fortalte at en stor hær nærmet seg for å erobre byen. Kongen gav ordre om at prinsene skulle settes i fangetårnet igjen, og så skyndte han seg å samle hæren sin.

Det ble en fryktelig kamp utenfor byen, og da de hadde slåss hele dagen, hadde fienden fått overtaket. Men plutselig, akkurat som kongen skulle til å overgi seg med alle mennene sine, hørte krigerne at det tok til å dundre i marken av tusen hestehover, og så kom en svær hær til syne. Den kastet seg over kongens fiender, og snart var overfallsmennene på vill flukt.

Da kampen var over, kom føreren for den fremmede hæren bort til kongen. Og så var det ingen annen enn hans egen sønn, Kodadad, som alle trodde var død!

- Kom, far! ropte prinsen. - Nå må vi skynde oss hjem til mor og den vakre prinsessen min.

Og så bar det avgårde til slottet. Alle i byen danset og jublet og var ute av seg av glede over at den kjekke prinsen var kommet tilbake til dem, og gleden var nok ikke minst på slottet. Kodadad fortalte at han hadde hørt rykter om at en fyrste gikk mot byen for å erobre den, og så hadde han i en fart samlet en hær i landsbyen rundt omkring.

- Men brødrene mine, hvor er det blitt av dem? spurte Kodadad.

- De skal dø i morgen den dag! ropte kongen.

- Nei far, la dem leve! bad prinsen. - Husk de er av ditt og mitt blod. Tilgi dem, og så glemmer vi alt det onde de har gjort.

Kongen fikk tårer i øyenene da han hørte sønnen snakke slik, og så bestemte han at Kodadad skulle bli konge etter ham, og prinsens skulle slippe straffen.

Prins Kodadad skyndte seg opp i fangetårnet og løste brødrene sine. Men utenfor danset og jublet folket. For de visste at når gamlekongen døde, skulle de få en hersker som ikke bare var mektig, men han var det som var mye, mye mer, han var vis og edel og god.

--------------------******---------------------******--------------------******-------------------- --------------------******---------------------******--------------------******-------------------- --------------------******---------------------******--------------------******--------------------