Den gang da Harun al Rasjid regjerte, bodde det en svær rik kjøpmann i Bagdad. Den eneste sønnen hans, Abu Hassan, var 30 år, og han hadde alltid levd et pent og skikkelig liv. Men så døde kjøpmannen, og Abu Hassan arvet hele formuen hans. Da tenkte han at nå skulle han sannelig nyte livet, slik som andre unge rikfolk gjorde. Den ene halvdelen av formuen kjøpte han eiendommer for, den andre ville han bruke til å more seg for.

Han fikk en mengde venner, for alle likte jo å være sammen med den flotte rikingen. Men så en dag var alle pengene borte, og med pengene forsvant også vennene.

Det var ikke så farlig med Abu Hassan, for han hadde jo halvdelen av pengene sine igjen ennå. Men han tenkte det kunne være moro å prøve vennene sine, derfor lot han som han ikke hadde mat til munnen, og så gikk han til dem og bad om hjelp. Men ikke én av dem ville høre på ham, ja - noen gjorde som de ikke kjente han engang.

Da svor Abu Hassan at han aldri skulle vise gjestfrihet mer mot noen i Bagdad. Hver kveld ville han ha en gjeng hos seg til kvelds, men det måtte være en fremmed, og han skulle bare få lov til å komme den ene kvelden.

Hver dag satt han nå nede på bryggen i Bagdad. Og når det kom en fremmed forbi, bad han ham med seg hjem og lot ham bli i huset natten over. Men om morgenen sa han til gjesten:

- Bli ikke forbauset, men nå må nok vennskapet vårt være slutt. Allah være med deg!

Slik drev han på en lang tid. Men så en dag kom selveste kalifen, Harun al Rasjid, forbi. Abu Hassan kjente han ikke igjen, for kalifen var kledd ut som kjøpmann.

- Herre, sa han, - jeg ønsker deg velkommen til Bagdad og ber deg gjøre meg den ære å spise kvelds hos meg.

Kalifen syntes ikke han kunne si nei til den vennlige innbydelsen, og så ble han med Abu Hassan hjem. Deilig mat fikk han, og verten var så morsom at han smilte og lo nesten hele kvelden.

- Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal få lønnet deg for denne hyggelige kvelden, sa kalifen, - Er det ikke noe jeg kan gjøre for deg?

- Nei, det er det nok ikke, svarte Abu Hassan. - Jeg har det så bra på alle måter som jeg kan ha det. Det eneste som ergrer meg, er presten vi har i denne delen av byen. Både han og de andre ved moskéen er noen store hyklere. De gjør ikke annet enn å sladre og skape splid mellom folk. Hadde jeg bare vært Harun al Rasjid en eneste dag, så skulle jeg nok ha ordnet opp.

Kalifen moret seg svært over dette, og så fant han på at nå sklle han lage en morsom historie av forslaget til Abu Hassan.

Uten at Abu Hassan merket det, helte han sovepulver ned i glasset hans, og Abu Hassan stakkar, sovnet inn med én gang, og nå sa han til ham at han skulle ta Abu Hassan på skuldrene og bære ham hjem til palasset.

Slaven bar Abu Hassan opp på soverommet til kalifen. Der kledde han av ham og la ham i den fine sengen. Da det var gjort, samlet kalifen alle tjenerne sine om seg og sa:

- Nå vil jeg at dere skal vise denne mannen samme ærbødighet som dere viser meg, herskeren

over alle troende. Og når han våkner, skal dere behandle ham akkurat som han skulle være kalif.

Så gikk Harun al Rasjid og la seg. Men tidlig morgenen etter stod han opp og gikk inn i værelset ved siden av soveværelset sitt. Gjennom et hull i veggen kunne han se Abu Hassan ligge i sengen og sove.

Utpå morgenen våknet Hassan. Han så seg nokså forbauset omkring, og det er jo ikke å undres over. For dette var nå det fineste værelset han noen gang hadde sett. Her var gylne vaser og silkeforheng og kostbare tepper. Og her var svarte tjenere som knelte rundt sengen hans. og skjønne danserinner som danset og sang for ham.

En tjener kom bort til sengen og sa:

- Herskeren over alle troende! Det er tiden til å stå opp og forrette andakten. Morgenrøden lyser alt inn gjennom vinduene.

Abu Hassan satte seg opp i sengen og myste opp mot tjeneren. Han lurte på om han var et virkelig menneske eller en slags drømmeskikkelse.

Men så sa tjeneren:

- Herskeren over alle troende! Jeg tillater meg i ydmykhet å minne om at det er tiden til å bestige tronen og holde råd. Øverstebefalende over arméen, stattholderen og hele hoffet venter på at dørene til rådssalen skal bli åpnet.

- Oppriktig talt, sa Abu Hassan og klødde seg i håret, - er det meg du snakker til, eller er det tvert imot til en ganske annen?

- Opphøyde majesteter, svarte tjeneren, - slik taler du bare for å sette meg på prøve. Er du ikke herskeren over alle troende og stedfortrederen for profeten?

- Jo, du sier noe, sa Abu Hassan og lo høyt. Nei, mellom oss sagt så er jeg bare en alminnelig kjøpmann. Si meg nå hvor jeg er henne, så skal du få et stort, fint gullstykke. Men tjeneren holdt på sitt.

- Du er herskeren over alle troende og stedfortreder for profeten.

- Jaja, jeg skjønner at det ikke nytter med deg, sa Abu Hassan og vinket på en slavinne. - Kom hit, min skjønne, og bit meg i fingeren, så jeg kan få vite om jeg sover eller er våken.

Og slavinnen bet til så Abu Hassan satte i et høyt vræl.

- Jo, det er ingen tvil om at jeg er våken, så han og gned fingeren sin. - Men dette er da oppriktig talt nokså rart, syns dere ikke?

Han reiste seg opp i sengen for å stå opp. Straks ropte alle sammenn:

- Herskeren over alle troende! Allah gi deg en lykkelig dag!

- Tøv og tull dette med herskeren over alle troende, mumlet Abu Hassan ergelig, men tjenerne

styrtet til og hjalp ham å få på seg de fine klærne som var lagt frem til ham. Og det nyttet ikke hva han sa, nå måtte han inn i rådssalen og sette seg på tronen.

Storvesiren kastet seg for føttene hans og sa:

- Herskeren over alle troende! Alle embetsmennene dine står utenfor og venter på å få lov til å komme inn og hylle deg.

- Jaja, sa Abu Hassan, - er det ikke annet de vil, så la dem det.

Nå kom alle hoffmennene inn, og det var ikke måte på så fine de var. Først hilste de ærbødig på Abu Hassan, så trakk de seg tilbake til plassene sine, for nå skulle forhandlingene begynne. Storvesiren holdt en lang tale, og sa at nå måtte staten gi penger til ditt, og nå måtte staten gi penger til datt. Abu Hassan tenkte som så at skal det være, så skal det være, og så opptrådte han akkurat slik han tenkte kalifen ville gjøre. Var det penger til en god sak det gjaldt, så sa han at jo, det skulle staten betale, men var det en sak han syntes var dårlig, sa han nei.

Men så fikk han øye på politimesteren.

- Kom hit, politimester, sa han. - Nå skal du gå til den moskéen som står i en gate mellom to kjøpmannsbuer. Der finner du en prest og fire oldinger med søvgrått skjegg. De fire oldingene skal ha fire hundre slag under fotsålene, presten skal ha fem hundre. Når du vel er ferdig med det, skal du sette dem opp på hver sin kamel, slik at de vender ansiktet mot halen på dyret, og så skal du la dem ri gjennom hele byen. Men foran dem skal det gå en utroper som skriker så høyt han bare kan:

- Slik skal det gå med alle som farer med sladder og som setter naboene opp mot hverandre.

Politimesteren la hånden på hodet. Det var tegn på at han ville gjøre akkurat som Abu Hassan hadde sagt. Etter en stund kom han tilbake og sa at nå hadde presten og de fire oldingene fått sin straff.

- Utmerket, sa Abu Hassan, og så vendte han seg til storvesiren: - Få hit skattemesteren og la ham ta med seg en pose med tusen gullstykker. Den skal du gi til Abu Hassans mor, hun bor i samme del av byen som presten og de fire oldingene.

Men etter alt det rare som nå hadde hendt, var Abu Hassan blitt så forvirret at han virkelig trodde at han var kalif! Da han var ferdig i rådet, ble han ført gjennom en rekke praktfulle saler og inn i spisesalen. Han satte seg til bords, og syv skjønne slavinner stod omkring ham og viftet med store vifter. Det var ikke så nødvendig med denne viftingen, syntes Abu Hassan, og han bad like godt slavinnene sette seg ved bordet. De gjorde da det, men så snart han var ferdig med å spise, sprang de opp og hentet et gullfat som han skulle vaske hendene sine i.

Nå ble Abu Hassan ført inn i en sal som var så fin at den skinte av perler og diamanter. På bordet stod syv sølvflasker, gylt med kostelig vin, og syb praktfulle krystallglass. Syv vakre piker vartet ham opp og skjenket alle glassene fulle med vin.

Men med ett kjente Abu Hassan at han begynte å bli så merkelig søvnig. Hodet hans falt ned på brystet, og øynene gled igjen. For nå hadde en av slavinnene helt sovepulver i glasset.

Så snart han var sovnet, kom det noen slaver og hentet ham. De tok på ham hans egne klær og

bar ham bort i huset der han bodde. Da Abu Hassan våknet dagen etter, lå han i sin egen seng igjen. Men han trodde nok han var kalif enda, og så ropte han høyt at nå fikk tjenerne komme å kle på ham med én gang.

Moren hørte at han ropte, og gikk inn til ham for å se om det var noe galt på ferde.

- Hva i all verden går det av deg? spurte hun forskrekket.- Du er nå vel aldri blitt syk, sønnen min?

- Sønnen din? sa Abu Hassan. - Hva er det du tuller om? Jeg er herskeren over alle troende. Akkurat det er jeg. Sønnen din, hahaha ….

- Nei og nei, jamret hun, - hva er nå dette for galskap? Du er sønnen min, Abu Hassan, og jeg er moren din.

Abu Hassan støttet hodet i hendene og tenkte seg godt om.

- Jamen tror jeg ikke du har rett, sa han. Men så sprang han opp og ropte: - Din gamle heks! Du prøver å lure meg! Du er ikke moren min, og jeg er ikke sønnen din. Jeg er herskeren over alle troende! Ja, det er jeg det.

Moren gråt og bar seg, hun, vet du, for hun syntes jo det var for galt at sønnen hennes skulle tulle sånn.

- Nei og nei, hva er det som er hendt nå? I går var politimesteren her og prylte opp både presten

og de fire langskjeggede oldingene, litt senere kom storvesiren med tusen gullstykker til meg, og nå sier sønnen min at han er herskeren over alle troende!

- Vil du tie med det dumme pratet ditt! skrek Abu Hassan og begynte å rase som en gal mann.

Imens var kalifen kommet for å se hvordan det stod til med ham. Da han hørte at spøken hans hadde tatt slik en sørgelig slutt, gikk han inn og fortalte hele historien til Abu Hassan og moren hans. Abu Hassan kunne ikke annet enn å le når han tenkte på presten og oldingene og alt han hadde satt i sving mens han var herskeren over alle troende.

Men kalifen likte Abu Hassan fordi han var slik en grei og morsom kar. Han besøkte ham rett som det var, og han gjorde ham både rik og lykkelig.



--------------------******---------------------******--------------------******-------------------- --------------------******---------------------******--------------------******-------------------- --------------------******---------------------******--------------------******--------------------