Det var en gang, i en liten by i Persia, levde det en gang for lenge siden to brødre. Kasim og Ali Baba. Deres far hadde vært fattig, og da han døde, delte de to brødrene det som var etter ham. Det ble ikke stort til hver, men Kasim tok en rik kone og fikk med henne en bu utstyrt med vakre og sjeldne varer slik at han med en gang ble en av de rikeste menn i hele byen.

Ali Baba giftet seg med en fattig pike som han var glad i, og alt de eide var et lite hus og tre esler. Eslene pleide han å drive ut i en skog nær byen. Der hogde han ved og samlet tørrkvist og lesste det på eslene, drev dem tilbake til byen og solgte veden. Med det tjente han akkurat så mye at han og kona og en sønn som var i kjøpmannslære kunne leve av det.

Så var det en dag Ali Baba som vanlig drev eslene ut i skogen. Han lot dem gå og beite som de ville, mens han drev på med hogsten. Den delen av skogen der han holdt til denne dagen lå i en svak skråning under en bratt fjellvegg. Og fra stedet der han sto kunne han se utover sletta bak skogen mellom trestammene. Som han sto slik og hogde, så han plutselig langt ute på sletta en støvsky som kom nærmere og nærmere. Han fulgte den spent med øynene og snart var han ikke i tvil om at det var en flokk ryttere som jaget over sletta. Ali Baba tenkte at det kunne være røvere og at det var best at han fikk reddet sitt eget skinn i tide. Så fikk det gå med eslene som det kunne. Lett og behendig kløv han opp i et tre der lauvet var så tett at det skjulte ham helt. Treet stod like inn til fjellveggen som var så bratt og høy at ingen kunne tenke på å klyve opp på den. Ali Baba satt trygt i treet og kunne se alt som hendte uten selv å bli sett. Rytterne kom som et uvær gjennom skogen og stanset hestene sine like foran fjellveggen. Det var store kraftige karer, væpnet til tennene, med svarte skjeggete ansikter og ville øyne. Ali Baba telte dem. De var 40 stykker. Og han var ikke i tvil om at det var røvere. De sprang av hestene, tjoret dem i trestammene og slengte noe høy foran dem. Så losset de noen tunge sekker av dem og Ali Baba forsto at i sekkene var det gull og sølv som mennene hadde røvet på sine streiftog langs

de store karavaneveiene. Nå så Ali Baba hvordan en av røverne, større og villere og mer praktfullt kledd enn noen av de andre, - sikkert høvdingen -, trengte seg gjennom de lave buskene og gikk frem foran fjellveggen like ved det treet der Ali satt og ropte med høy røst; ”SESAM, LUKK DEG OPP!” Og se! Straks åpnet det seg en lav og trang dør i fjellet, og en etter en gikk røverne inn gjennom den. Høvdingen var den siste, og døra lukket seg etter dem.

Ali Baba torde ikke å røre seg der han satt i treet. Han tenkte en stund på å springe ned, kaste seg på en av hestene og komme seg unna, men han kom fort på andre tanker. Røverne kunne komme ut igjen mens han holdt på å klyve ned, eller de kunne ta ham igjen i flukten. Nei, det var nok bedre å bli hvor han var.

Etter en stund ble døra åpnet igjen og røverne kom ut. Denne gangen gikk høvdingen først og lot de andre gå forbi seg, så snudde han seg mot fjellet og ropte; ”SESAM, LUKK DEG!” Og døra sprang igjen. Røverne gikk bort til hestene, og da høvdingen så at alle var klare, ga han hesten sin av sporene og et øyeblikk etter var hele flokken langt borte på vei over sletta. Ali Baba så etter dem, men vågde ennå ikke å klatre ned. De kan ha glemt noe og komme tilbake igjen, tenkte han. Hvis de finner meg da, blir det ikke mye igjen av stakkars Ali Baba! Først da han bare så vidt skimtet røverne som en glimtende støvsky i sollyset, klatret han ned. Og ennå skalv han slik i knærne av skrekk og spenning at han knapt kunne stå. Han satte seg ned på marka og pustet ut. Nå var alt stille. Et stykke inn i skogen beitet eslene fredelig, en svak vind suste i trærne. Forsiktig reiste han seg. Bøyde de tette greinene på buskene til side, trengte gjennom krattet og sto foran fjellveggen. Med en stemme som dirret av spenning ropte han; ”SESAM, LUKK DEG OPP!” I samme øyeblikk sprang døra opp på vid vegg. Ali Baba gikk nærmere, så inn i hulen, gikk videre et par skritt og stanset lammet av forundring. Han så inn i en stor velving som fikk en svak blålig lys fra et åpning høyt oppe i det kuppellignende taket. Overalt hvor han stirret

møtte øynene rikdommer og skatter. Dyrebare silkestoffer og brokade, kostbare tepper i hauger helt opp til taket, sekker fulle av gull og sølv, kister med smaragder, perler og koraller, kar med diamanter og dyrebare steiner! Og alt i slike mengder at kistene ikke kunne lukkes, og karene ikke gjemme sine skatter. Og gullet og sølvet strømte ut over gulvet fra de overfylte sekkene. Det var som alle røvere i århundrer hadde vært opptatt med å slepe skatter og kostbarheter til denne ene hulen.

Ali Baba betenkte seg ikke lenge. Han sprang inn i hulen og straks lukket døren seg etter ham. Men det skremte ham ikke. For han visste hvordan han skulle komme ut igjen. Han samlet så mange sekker gull han trodde eslene kunne bære og ropte foran døra; ”SESAM, LUKK DEG OPP!” Den åpnet seg og han bar sekkene ut, lesste dem på eslene og dekket sekkene omhyggelig med ved og tørrkvist. Så stilte han seg foran døra og ropte; ”SESAM, LUKK DEG!” Og den gikk igjen. Ali Baba visste nå at når en gikk inn lukte døra seg igjen av seg selv, men den sto åpen etter en når en gikk ut igjen.

Ali Baba drev eslene tilbake til byen og inn i gården sin og stengte omhyggelig porten til gata. Først lesste han veden av og bar så sekkene inn i stua. Ropte på sin kone, låste døra, åpnet sekkene så gullet gled klirrende utover bordet og glimtet og lyste i det halvmørke rommet. Kona ble så forskrekket at hun skrek høyt; ’”Elendige Ali Baba, hva er det du har gjort?” Men han avbrøt henne og sa; ”Alltid skal du ta på vei og tro det verste med en gang.” ”Vær bare rolig, kjære kone.” ”Jeg har ikke stjålet, jeg er ingen tyv selv om jeg har tatt dette fra tyver.” ”Nå skal du bare høre hvor heldig jeg har vært!” Så fortalte han henne hele sitt eventyr fra begynnelsen til slutten.

Da kona var kommet seg av forskrekkelsen, tok det til å gå rundt for henne av glede. Hun ville

endelig telle hvor mye gull det var, men Ali Baba lo av henne og sa; ”Vær nå fornuftig, kjære kone!” ”Du blir aldri ferdig viss du skulle telle alt dette gullet.” ”La oss heller finne et sted å gjemme det så snart som mulig” ”Jeg har tenkt å grave det ned ute i gården, og det er best jeg tar fatt med en gang.” Men kona løp forvirret omkring og sa; ”Ja, det er bra nok det der, men jeg vil vite hvor mye det er!” ”Å, kan jeg ikke telle gullet?” ”Jeg vil måle det!” ”Grav du nå, så går jeg og låner et mål.” ”Jeg tror ikke det er klokt av deg,” svarte Ali Baba. ”Men du får gjøre som du vil bare du kan holde det hemmelig.”

Ali Babas kone løp over til svogerens, Kasim, som bodde i nærheten. Han var ikke hjemme, men hun traff kona og ba henne om å få låne et mål . Svigerinnen spurte om det skulle være stort eller lite. Og Ali Babas kone syntes det var mest forsiktig og be om et lite. ”Ja, nå skal du straks få låne et,” sa svigerinnen og gikk for å hente målet. Men hun var svært nysgjerrig og hun visste hvor fattig Ali Baba var. Hun kunne ikke skjønne hva slags korn de hadde å måle. Derfor la hun litt deig på bunnen av målet.

Da Ali Babas kone kom hjem, satte hun målet midt i gullhaugen, fylte det med gull og tømte det i igjen i en tomsekk. Da hun hadde målt alt gullet, skyndte hun seg ut til mannen og fortalte hvor mange mål det var. Ali Babas kone var en ordentlig og påpasselig kvinne. Mens mannen grov gullet ned, sprang hun over til svigerinnen med målet og sa; ”takk for lånet, du ser at jeg ikke har slitt det ut.” Men hun la ikke merke til at det hang et gullstykke igjen i deigen i bunnen. Straks hun var ute av rommet, ga Kasims kone seg til å titte på bunnen av målet. Og hun trodde ikke sine egne øyne da hun så hva slags korn Ali Baba hadde hatt å måle. Hun ble gul av misunnelse og sa til seg selv;” jaså, så Ali Baba har gull som han må måle i skjeppevis!” ”Og det holder han hemmelig for oss!” Og da hun var alene hele dagen mens mannen var i forretningen, hisset hun seg opp mer og mer og ble sintere og mer utolmodig for hver time som gikk. Da Kasim

kom hjem stod hun i døra og ventet og ropte til ham; ”Du tror du er rik, Kasim, men du får tro om igjen!” Din bror Ali Baba han er rik han!” ”Tusen ganger så rik som du!” ”Han teller ikke gullet sitt, han måler det!” Kasim så på sin kone som var hun blitt gal. Og ba henne snakke slik at folk kunne forstå henne. Nå viste hun ham gullstykket som hadde ligget igjen i målet og fortalte hvor lur hun hadde vært. Han tok gullstykket, snudde og vendte på det og stirret på det og sa at det var et gammelt pengestykke for han kjente ikke bilde på mynten. Hvor i all verden kunne Ali Baba få tak i denne?

Det var langt i fra at Kasim kunne glede seg over at hans fattige bror kanskje var blitt rik. Han hadde vent seg til at han var den rike og Ali den fattige, og det ergret og forbitret ham at broren også skulle bli rik. Kanskje rikere enn ham selv!

Han fikk ikke sove om natten., men lå bare å tenkte på hvordan det kunne henge sammen at Ali Baba målte gullet sitt. Siden han var blitt gift rikt, pleide han aldri å sette sine ben i sin fattige brors hus, men tidlig neste morgen skyndte han seg til Ali Baba og skjelte ham ut. ”Ali Baba,” ropte han. ”Hva skal dette bety?” ”Du spiller den fattige, du later som du lider nød, du kler deg ikke stort bedre enn en tigger og så måler du gull i skjepper og sier ikke et ord om det til meg!” ”Men kjære bror,” svarte Ali Baba. ”Jeg forstår ikke hva du mener.” ”Å, du narrer ikke meg,” svarte Kasim hånlig og viste ham gullstykket. ”Har du mange slike?” ”Min kone fant det på bunnen av målet du lånte av henne i går.” Nå skjønte Ali Baba at hans kones stahet og tankeløshet hadde røpet hemmeligheten for Kasim og hans kone. Men det var ikke noe å gjøre ved det. Han viste ikke sin skuffelse, men fortalte ærlig og åpent det som var hendt og tilbød enda å dele skatten med sin bror bare han ville holde munn. ”Ja, jeg vil ha minst halvparten!” skrek Kasim, ”for jeg er eldst og jeg har alltid før vært den rikeste.” ”Du skal fortelle meg nøyaktig hvor skatten er gjemt, så jeg kan finne den uten din hjelp.” ”Si meg hvordan du kommer

inn i hulen, ellers så melder jeg deg og alt vil bli tatt i fra deg!”
”Mens jeg i alle fall får noe fordi jeg har meldt deg!” Ali Baba så bedrøvet på Kasim, men han var en godmodig mann og ville nødig ha strid med sin egen bror. Derfor fortalte han de ord han måtte bruke for å komme seg inn og ut av hulen. Kasim sprang hjem og tenkte at nå skulle han bli den første som kom til hulen og så skulle hele skatten være hans.

Tidlig neste morgen, før det var begynt å gry mot dag, lesste han store kister og sekker på ti muldyr og drev dem ut til skogen. Han fant lett frem til fjellveggen og treet der Ali Baba hadde sittet gjemt, trengte seg gjennom buskene og ropte med en stemme som var hes av spenning; ”SESAM, LUKK DEG OPP!” Og se! Døra sprang virkelig opp, han styrtet inn i hulen og døra lukket seg bak ham. Han så seg fortumlet om for her var mye større rikdommer enn han hadde våget å drømme om! Han kunne ikke se seg mett, men han gikk fra haug til haug, fra gull til juveler, fra perler til silketepper! Han ville gjerne blitt der hele dagen, men han mente det var best å komme seg bort i tide. Dessuten hadde han ti muldyr som skulle lesses på. Han valgte ut de største og tyngste sekkene og skulle til å slepe dem ut, men så ør var han blitt av all denne rikdommen han hadde sett at han ikke lenger husket det ordet han skulle bruke for å komme ut. Han ropte; ”DØR, LUKK DEG OPP!” eh , eh, ”PORT, LUKK DEG OPP!” Ja, han snudde og vendte på de fire ordene på alle mulige måter, ja han prøvde med andre ord også. Men de eneste rette husket han ikke lenger. Døra var og ble lukket. Svetten piplet frem på pannen, og han skalv over hele kroppen. Fortvilet kastet han sekkene fra seg og ga seg til å dunke på døra og lete etter en lås som kunne åpne den. Han kastet seg mot den så skuldre og albuer og knær blødde. Han rev klærne i filler og grov seg ned i gulvet og sprang opp igjen. Han sprang som en gal rundt i hulen for å lete etter en eller annen utgang. Stanset igjen foran døren og prøvde å rope den opp, men det avgjørende ordet, SESAM, kunne han ikke huske! Og til slutt sank han utmattet og fortvilet om i gullet som var veltet ut av sekken.

Ved middagstider kom røverne tilbake til skogen. Straks de så muldyrene ble de mistenksomme. Noen av røverne drev dem bort, noen red gjennom skogen og rundt fjellet for å se om noen kunne ha gjemt seg der. De andre steg av hestene og dro sine sverd. Og høvdingen stilte seg foran døra og ropte; ”SESAM, LUKK DEG OPP!”

Inne i hulen hadde Kasim hørt hestetramp og han skjønte straks hvem det var som kom. Han sprang opp. Hva skulle han gjøre? Han tenkte å gjemme seg i gullet, men var sikker på at han ville bli funnet, så stilte han seg like foran døra klar til å fare frem og prøve å komme seg unna med det samme den sprang opp. Han hørte røveren rope det glemte ordet, SESAM. Døra sprang opp og han kastet seg frem så voldsomt at han rev høvdingen over ende, men i neste øyeblikk hadde en annen røver kastet ham til jorden og en tredje skilte hodet hans fra kroppen med et eneste hogg. Røverne for inn i hulen og så straks de sekkene Kasim hadde dratt bort til døra, men la ikke merke til at Ali Baba hadde tatt noe med seg. De kunne ikke forstå hvordan Kasim hadde fått greie på hemmeligheten og var kommet seg inn i hulen. De undret seg over om han hadde noen medskyldige. Og til skrekk og advarsel for enhver som prøvde å trenge seg inn, hugg de Kasims lik i fire deler og hengte dem opp foran døra slik at de ble det første den fikk se som prøvde komme seg inn. De bestemte å holde seg en tid borte fra hulen. De gjorde som de var blitt enige om, lukket døra, steg til hest og sprengte ut over sletta til karavaneveiene der de drev sitt ville håndverk.

Hjemme gikk Kasims kone og ventet urolig på sin mann, mens hun fablet om de rikdommene han skulle ha med seg. Han hadde sagt han skulle komme hjem ved middagstider, men dagen gikk, mørket falt på og ennå var Kasim ikke kommet hjem. Det ble sent på kvelden og hun hadde vært hundrevis av ganger ved døra og speidet og lyttet. Da ble hun redd at det hadde hendt ham noe og hun gikk over til Ali Baba og sa; ”Din bror, Kasim, gikk til skogen tidlig i dag morges.”

”Du kan visst tenke deg hva han ville der.” ”Han er ennå ikke kommet tilbake og nå er det mørke natten.” ”Jeg er redd for at det kan ha hendt ham en ulykke.” Ali Baba hadde ganske riktig tenkt seg at broren hadde gått til hulen. Derfor hadde han selv holdt seg hjemme. For han ville nødig ha noe bråk. Nå prøvde han å berolige sin svigerinne og sa at det bare var rimelig at Kasim ventet med å komme hjem til det var blitt mørkt. Kasims kone lot seg trøste med det og gikk hjem.

Men natten gikk. Det første gry av dag lå alt over byen og hennes mann kom stadig ikke. Hun hadde ikke sovet hele natten. Hun torde ikke å klage og jamre seg for at ikke naboene skulle ane noe. Hvileløst gikk hun omkring i huset og tok til å angre sin nysgjerrighet som kanskje bare skulle føre til ulykke.

Da hun så at det lysnet, sprang hun over til Ali Baba igjen og da han så det bleke og forvåkte ansiktet hennes skjønte han straks hva som var i veien. Uten å spørre, eller selv si et ord, drev han sine tre esler sammen og førte dem gjennom byen og ut til skogen. Der ble han straks urolig over at muldyrene ikke var å se. Og da han så blod på gresset tok han til å bli redd for alvor. Han skyndte seg til fjellveggen og ropte ordene. Døra sprang opp og i det samme så han brorens lemlestede lik. Ali Baba ble dypt bedrøvet over sin brors grufulle død og glemte straks hvor hard Kasim hadde vært, men her var ikke tid å sørge. Ali måtte handle som den snarrådige mann han var. Han tok et par tepper og i dem la han brorens lik og lesste det på et av eslene. På de to andre lesste han gullsekker og dekket dem med ved og kvist. Så lukket han døra og lot eslene gå langsomt lenger inn i skogen for han ville ikke dra tilbake til byen før det var blitt natt.

Da det var blitt mørkt og stille i gatene, drev han eslene hjem. Førte de to med gull i inn i sin egen gård og ba sin kone ta seg av sekkene. Deretter førte han det tredje eselet med den uhyggelige

byrden til sin svigerinnes gård. Han banket forsiktig på døra og Kasims slavinne, Morgiane, kom ut og spurte hva som sto på. Hun var ung og vakker, klok, trofast og snarrådig.

Ali Baba ba henne lukke døra bak seg og sa til henne; ”Morgiane, jeg går ut fra at du kan være taus som graven.” ”Du kommer snart til å skjønne hvor nødvendig det er både for din herskerinne og for meg at du kan tie.” ”Her i disse to teppene ligger liket av din ulykkelige herre.” ”Vi må få ham begravd som om han var død en naturlig død.” ”Før meg inn til din herskerinne, og legg nøye merke til alt jeg sier.”

Morgiane viste ham inn i huset og da Kasims kone så ham, ble hun blek av skrekk, vred hendene sine og sa; ”Jeg kan se på deg at du kommer med dårlige nyheter.” Ali Baba sa med lav stemme; ”Svigerinne, jeg kan ikke fortelle deg det som har hendt hvis du ikke kan være rolig.” ”Skrik ikke opp hva du enn hører.” ”For her gjelder det både ditt og mitt liv.” ”Så skjønner jeg at han ikke lever lenger!” sa hun og kaset seg ned på gulvet, men reiste seg straks opp igjen og lovet å være rolig. Ali Baba fortalte henne alt fra første gang han så røverne. ”Du har virkelig grunn til å sørge, svigerinne,” sa han, ”men ulykken lar seg ikke endre.” ”Jeg lover deg at jeg skal være deg i manns sted og hjelpe deg og sørge for deg så godt jeg kan.” ”Men nå må vi tenke på hvordan vi skal kunne skjule det som har hendt og få folk til å tro at Kasim er død en naturlig død.” ”Jeg tenker Morgiane har et godt råd og gi oss.” Morgiane tenkte seg litt om, så nikket hun og ba dem vente. Hun sprang straks bort til en apoteker som bodde i nærheten og banket på butikken hans. Og da det ble lukket opp, ba hun om at hun måtte få en slags epler som ble brukt når noen var farlig syk. Apotekeren fant eplene og spurte hvem der var så dårlig at det var nødvendig å hente medisin midt på natten. Morgiane svarte, ”akk, det er Kasim, min gode herre.” ”Han er meget syk og ingen skjønner hva som feiler ham.” ”Han sier ikke et ord og vi kan ikke få ham til å spise noe.” Så løp hun med eplene som riktig nok ikke kunne hjelpe Kasim mer.

Allerede ved daggry sprang hun opp til apotekeren igjen. Og denne gangen ba hun med gråt i stemmen om en saft som bare ble brukt til syke som et siste middel. Kunne ikke den hjelpe, var alt håp ute. ”Akk, min gode, gode herre,” sa hun og tok safta. ”Jeg er redd den hjelper like lite som eplene.” ”Jeg kommer nok til å miste ham.”

Da apotekeren og de andre naboene så Ali Baba og hans kone gå bedrøvet og alvorlig til Kasims hus, var det ingen som undret seg over at de hørte høye jammerrop fra huset ut på kvelden. Og Morgiane fortalte dem som kom for å spørre at nå var Kasim død.

Tidlig neste morgen gikk Morgiane til markedsplassen. Der bodde en gammel og fattig skomaker som het Mustafa og han pleide være den første som åpnet verkstedet om morgenen. Hun hilste ham vennlig og ga ham et gullstykke. Mustafa så på pengestykket og på Morgiane. Han var en lystig fyr og kastet det høyt opp luften og grep det igjen og ropte; ”Heisan!” ”For et slikt gullstykke kunne en være villig til hva som helst. ” ”Det er da også et sjeldent arbeide jeg har til deg”, sa Morgiane og nikket. ”Ta med deg nål og tråd og bli med meg.” ”Men du må finne deg i at jeg binder deg for øynene.” Nå ble den gamle skomakeren urolig og sa; ”Nei, nei du får ikke meg med på noe som er galt.” ”Selv om jeg bare er skomaker, så har jeg både samvittighet og ære.” ”Du kan være trygg,” sa Morgiane, og la enda et gullstykke på bordet foran ham. ”Jeg forlanger ikke noe galt av deg.” ”Det skal du ikke være redd for.” Skomakeren så på gullstykket og på Morgiane. Han var meget fattig og syntes Morgiane så snill og troverdig ut. Derfor lot han henne binde et tørkle for øynene hans, og hun tok hans hånd og førte ham gjennom gatene. Men han var en klok mann og kjente hver krok i byen, så han bet godt merke i hvor de gikk. Først over torget, så gata til høyre, så rett frem, så inn til venstre og slik fremover til de kom til Kasims hus. Først da de sto i stua der liket lå, tok Morgiane bindet av ham og sa; ”Baba Mustafa, jeg har tatt deg hit for at du skal sy disse fire stykkene sammen, så det blir et sømmelig lik, men skynd deg

nå, når du er ferdig, så skal du få et gullstykke til.”Baba Mustafa grøsset litt, men han var vant til noe av hvert og gikk straks i gang med å sy liket sammen. Da han var ferdig, bant Morgiane igjen tørkle for øynene hans og førte ham tilbake til bua. Også denne gangen la Mustafa merke til de gatene han ble ført gjennom. Da Morgiane kom hjem igjen stelte hun den døde og la ham i kisten. Begravelsen fant sted på en vanlig måte under stor deltagelse og ingen trodde annet enn at Kasim var død en naturlig død. Men Kasims kone sørget så tungt over mannens fryktelige død at hun syknet hen og ikke mange dager etter begravelsen var hun død og ble begravet med stor høytidelighet og prakt. Ali Baba arvet sin bror og flyttet til husets hans. Hans sønn overtok bua etter Kasim og Morgiane ble hos dem og stelte huset som hun var vant til.

Så gikk den tiden røverne hadde bestemt de ville holde seg borte fra hulen med skatten. En dag reiste det seg en støvsky langt ute på sletta. Støvskya ble til hester med flagrende manker og ryttere med ville øyne og ikke lenge etter var røverne samlet i skogen foran fjellveggen. Høvdingen trådte fram foran døra og ropte; ”SESAM, LUKK DEG OPP!” Og alle røverne gikk inn i hulen. Høvdingen sist, og døra lukket seg etter dem. Der sto de og stirret mørkt på hverandre. Det liket de hadde hogd i stykker og hengt opp i døra var borte. Da de så nærmere etter, oppdaget de at mange av gullsekkene også var forsvunnet. Høvdingen ropte; ”Vi er forrådt og fortapt!” ”Hvis vi ikke kan få drept den elendige skurken som kjenner vår hemmelighet.” ”Og det må skje før han får røpt den til flere.” ”Ellers så er det ute med oss!” ”Og de rikdommene som er samlet under så mange høvdinger og med så mye strid og list vil snart være spredd for alle vinder.” ”En som kjenner hemmeligheten har vi ryddet til side, men den andre, eller de andre, de lever.” ”Kanskje er det bare en til og han må dø!” Høvdingen bestemte nå hvordan de skulle gå fram. Han sa; ”det er nødvendig å bruke list.” ”En av dere må kle seg ut som en reisende og gå inn i byen, og spore opp hvemden mannen er som kjenner hemmeligheten vår.” ”Det må kunne gå an å få vite hvem vi drepte og hengte opp her i døra.”

”Folk i byen må sikkert ha snakket om at han forsvant.” ”Vet vi først hvem han er, skal vi også finne den andre.” ”En av dere må melde seg frivillig, men røper han noe om oss, eller kommer han med falske nyheter, må han dø.”

En ung og dristig røver meldte seg straks til vågestykke. Blant de mange klærne i hulen fant han en drakt som passet og kledd som en fremmed, velhavende kjøpmann gikk han inn i byen og fant seg et herberge der han kunne bo ubemerket.

Tidlig neste morgen før basarene var åpnet, drev han omkring i byen og kom også over markedsplassen. Den eneste bua som var lukket opp var bua til skomakeren Mustafa. Røveren stanset og så på den gamle som alt satt med sylen i hånden. Han syntes skomakeren så ut som en koselig og snakkelystig fyr, hilste og sa; ”Du er tidlig på arbeid så pass gammel som du er.” ”Det er ikke lyst ennå og du sitter alt med sylen i hånden.” ”Øynene dine må da være slitt og synet svekket.” ”Kan du virkelig se å arbeide så tidlig på dagen da?” Baba Mustafa så opp og lo. ”Fremmede, du kjenner ikke meg.” ”Jeg er nok gammel, men øynene mine er gode nok.” ”Det ga jeg bevis for her forleden dag.” ”Jeg sydde sammen en død mann, og det var mye mørkere i værelset der han lå enn det er her i bua.” Røveren lot som ingenting, men spisset ører. Kom nærmere og sa; ”en død, sier du?” ”Det var da et underlig håndverk å sy døde sammen.” ”Det var vel likklærne du sydde på da, ikke den døde?” ”Ved Allah, sa den gamle, ”så sant jeg lever, det var den døde selv jeg sydde sammen.” ”Og et underlig håndverk kan du nok kalle det.” ”Ellers er jeg ikke den som sier mer enn det jeg bør, så du får ikke vite noe mer av meg.” Røveren skjønte han var på sporet. ”Nei, nei,” sa han likegyldig. ”Jeg skal så visst ikke spørre deg om noe!” Han tok liksom tilfeldig et gullstykke opp av lommen. Lekte med det. Lot det falle ned på bordet foran skomakeren. Tok det opp igjen, kastet det opp i luften og grep det og la det til sist med et klask i Mustafas gamle griske hånd.

”Nei, nei,” sa røveren igjen, ”jeg skal så menn ikke rote i dine hemmeligheter!” ”Skjønt jeg ikke er av dem som forteller noe videre.” ”Det kunne ellers more meg å hvite hvor det huset ligger der en syr lik sammen.” Mustafa så på gullstykket. Visste ikke om han torde beholde det og sa; ”Ja, det kan jeg vanskelig si deg selv om jeg ville.” ”Jeg var nemlig bundet for øynene da jeg ble ført til huset og likedan da jeg gikk igjen.” ”Eh, nei, du får heller ta gullstykket igjen.” Røveren tok i stedet opp et nytt gullstykke og kastet det opp i luften. ”Det er en nær slektning av den første,” sa han og lo og la pengestykket i Mustafas hånd. ”Det kunne være morsomt å prøve om du kunne finne veien igjen hvis jeg bant deg for øynene.” ”Skal vi gjøre et forsøk?” ”Det er en spøk, det vil more meg.” ”Jeg har tid til det og du skal ikke gjøre det for ingenting!” Og han raslet i lommen med flere gullstykker. Så mye rikdom kunne ikke skomakeren stå for. ”Vel, en kan jo alltids gjøre et forsøk,” sa han og stakk de to gullstykkene til seg. ”Men jeg kan ikke love deg at jeg finner veien.” Røveren tok straks et tørkle og bandt for Mustafas øyne og tok ham i hånden. Og Mustafa begynte å lete seg frem gjennom de mennesketomme gatene. Av og til stanset han og tenkt seg om. ”Her svingte vi til høyre og her tok vi av til venstre”, mumlet han. Og slik førte han røveren frem til Kasims hus og stanset foran døra. ”Ja, lenger var det ikke,” sa han og følte med hendene på døra. ”Det må være dette huset!” Men før røveren tok tørkle av Mustafa, skyndte han seg å merke døra med en liten krittstrek, ga skomakeren enda et gullstykke og spurte ham om han visste hvem det var som bodde der i huset. Mustafa hadde nå fått tørkle av seg. Han sa at det hadde han ingen anelse om og skyndte seg bort. Røveren hadde også hastverk og mer sprang enn gikk ut til skogen til de andre røverne for å fortelle hvor heldig han hadde vært.

Kort etter kom Morgiane ut av huset for å gå en del ærender og det første hun så da hun lukket døra etter seg var krittstreken . Hun fikk straks mistanke om at det kunne bety noe ondt. Det kan i alle fall ikke skade å være forsiktig, sa hun til seg selv. Hun gikk inn i igjen etter et stykke

kritt, og da husene og dørene i denne delen av gaten var så like hverandre som vanndråper, satte hun en krittstrek på en rekke dører nedover og gikk rolig av sted til basarene.

Ute i skogen hadde røveren møtt sine kamerater og fortalt hva han hadde oppdaget. Høvdingen ga ordre til at de alle sammen tidlig neste morgen skulle liste seg inn til byen, en og en, med våpnene godt skjult under klærne.De skulle samles før soloppgang på markedsplassen og så skulle den unge røveren vise dem huset som var merket med krittstrek.

Tidlig neste morgen, mens det ennå var mørkt, listet alle de 40 røverne seg inn i byen. En kom gjennom en gate, en annen gjennom et smau. Og like før soloppgang kom de, en etter en sånn tilfeldige vandrere inn på markedsplassen og slo seg ned. Noen ved brønnen, noen utenfor basarene, men de snakket ikke sammen, og lot som om de ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Sist kom høvdingen og den unge røveren. De to skulle først finne igjen huset og så møtes med de andre. Forsiktig nærmet de seg Kasims hus og den unge røveren pekte på krittmerket. Da stanset høvdingen foran nabohuset og så at det også hadde en hvit krittstrek på døra. Straks etter fant han enda et hus merket på samme måten. Den unge røveren tok til å bli usikker. Nå så de at alle husene nedover hadde merker, og røveren torde ikke å si hva for et som var det rette. Blek av sinne og skuffelse skyndte høvdingen seg til markedsplassen og ga røverne ordre om å dra tilbake til skogen. Der fortalte ham dem at planen hadde slått feil og at de måtte gjøre et nytt forsøk. Den unge røveren som hadde hatt uhellet med seg, ble drept på stedet.

Men en annen ung og dristig røver, som gjerne ville utmerke seg, meldte seg straks til et nytt forsøk. Alt neste morgen gikk han forkledd inn i byen., fant lett Mustafas verksted, som den første røveren hadde fortalt om, ga skomakeren tre gullstykker for at han ennå en gang med

bind for øynene skulle finne veien til Ali Babas hus. Og røveren merket denne gangen huset med et rødt kors. Men tegnet det på et sted der han trodde ingen andre enn han skulle finne det. Så skyndte han seg tilbake til skogen.

Men Morgiane var på vakt. Hver morgen så hun nøye over den delen av huset som vendte til gata og slik fant hun snart det røde korset. Straks skyndte hun seg inn etter et stykke rødt kritt og satte lignende merker på samme sted på en rekke hus oppover og nedover gata.

Da røverne neste dag listet seg inn i byen, var de sikre på at denne gangen skulle ikke byttet slippe unna. Men de fant det ene huset etter det andre merket med rød kritt og den unge røveren kunne ikke peke ut det riktige. Skuffet vendte røverne tilbake til skogen og den unge frivillige måtte bøte med livet. Høvdingen forsto nå, at skulle han få hevn, måtte han ta saken i sin egen hånd. Neste morgen gikk han inn til byen og ga Mustafa fire gullstykker for å vise ham til Ali Babas hus. Han satte ikke noe merke på det, men gikk mange ganger forbi det, så nøye etter hva det var for småting som skilte det fra de andre husene, telte opp skrittene fra nærmeste gatekryss til huset, så han var helt sikker på at han skulle kjenne det igjen. Så gikk han tilbake til skogen der røverne ventet på ham og sa hva de nå videre skulle gjøre.

I en landsby i nærheten kjøpte de 19 esler og 38 store lærsekker. Den ene ble fylt med olje, de andre var tomme. Så samlet røverne seg utenfor hulen og ventet på at natten og neste dag skulle gå.

Det var kveld etter solnedgang og Ali Baba sto i døra til huset sitt. Da så han en oljehandler drive sine trette og tunglastede esler oppover gata. Da oljehandleren kom opp der Ali sto, stanset han eslene, hilste ærbødig og sa; ”Herre, jeg har reist langt med min olje, og jeg selv og

eslene er svært trette.” ”Jeg er fremmed i denne byen og vet ikke hvor jeg skal søke losji og det er alt blitt sent.” ”Da så jeg deg stå der i døra til huset ditt.” ”Du så snill og hyggelig ut og jeg fikk mot til å stanse og tale til deg.” ”Kan du herre gi meg husly for en natt og la eslene mine få hvile i din gård?” ”Da gjør du en god gjerning og forplikter meg til evig takknemlighet.”

Ali Baba fikk seg ikke til å avvise en fremmed som ba om gjestevennlighet. Han bø oljehandleren hjertelig velkommen og førte ham og alle eslene inn i gården. Der ble sekkene tatt av eslene som ble satt inn i stallen og foret med korn og høy. Så sa han til Morgiane at hun skulle lage et godt kveldsmåltid til den fremmede og ren seng til ham. Selv tok han gjesten ved hånden og førte ham inn i huset enda den fremmede sa at han like gjerne kunne sove under åpen himmel, men Ali Baba mente at gjesten var beskjeden og førte han til bords og underholdt seg ved ham. Da han hadde spist, ble han ført til soveværelset sitt og Ali Baba sa god natt og la til; ”er det noe du ønsker, så si bare i fra.” ”Alt i mitt hus står deg til rådighet.” Den fremmede takket. Han ville bare se til eslene og oljen før han gikk til sengs. Han gikk ganske riktig ned i stallen og stelte litt med eslene,. Og da han kom ut i gården igjen, gikk han fra oljesekk til oljesekk. Og ved hver sekk hvisket han; ”hør godt etter.” ”Når jeg kaster en stein fra vinduet, tar du kniven din og skjærer sekken opp og kryper ut av den.” ”Vent på meg her i gården så kommer jeg straks.” Så gikk den fremmede inn i huset igjen. Og Morgiane lyste ham opp til værelset hans og spurte om det var noe mer han ønsket. Den fremmede takket. Det var ingenting mer. Og da Morgiane var gått, kastet han seg fullt påkledd med hånda på sverdheftet. Slik lå røverhøvdingen og ventet på at det skulle bli stille i huset. Av og til reiste han seg halvt opp og lyttet anspent. Så gikk det noen i trappen og han la seg ned igjen og trakk teppet over seg. Nå var det stille igjen. Han reiste seg og gikk lydløst bort til vinduet. Da var det noen som lo nede i kjøkkenet. Det klirret med kar, det gikk i en dør og lyset fra den åpne døra falt i en lang stripe ut over gårdsplassen og oljesekkene. Høvdingen listet seg tilbake til senga igjen. Aldri ble det ro i dette fordømte huset!

Det var Morgiane og slaven Abdallah som arbeidet i kjøkkenet som satt der nede og snakket og lo. Ali Baba hadde sagt at han neste morgen før daggry ville gå i bad og at han ville ha en kraftig kjøttsuppe når han kom hjem fra badet. Morgiane holdt derfor på med å legge badeklærne til rette, mens hun kokte suppa. Og Abdallah hjalp til med å holde varmen ved like. Mens Morgiane sto og skummet suppa, gikk lampen ut. Hun sendte Abdallah etter mer olje, men han kom tilbake og sa at oljesekken var tom. Der sto Morgiane. Hun kunne ikke se å skumme suppa uten lys og mer olje var der ikke. ”Nå har jeg det”, ropte hun muntert. ”Vi har olje nok i gården.” ”Den fremmede herren kan ikke ta det ille opp at jeg låner det vesle jeg skal ha til lampen.” Hun tok en krukke og gikk ut i gården og bort til sekkene og tok godt tak i en av dem for å fylle krukka. Da hørte hun at det hvisket ned i sekken; ”skal vi begynne?” Morgiane kjente at hjerte stanset i henne! Men hun skrek ikke opp. Hun holdt pusten et øyeblikk, så hvisket hun tilbake; ”ikke ennå!” Hun gikk til neste sekk. Også ned i den sekken hvisket det; ”skal vi begynne?” Og hun hvisket tilbake; ”ikke ennå!” Slik gikk hun fra sekk til sekk og først i den siste var det olje. Morgiane fylte krukka mens hun tenkte seg om. Hun var ikke i tvil om hva det gjaldt. I 37 sekker lå røvere og den fremmede gjesten var høvdingen. Hun gikk tilbake til kjøkkenet og da hun gikk inn igjen kjente hun hvordan hun skalv over hele kroppen. Det var ikke mer enn at hun så vidt greidde å helle olje på lampen, men hun visste at hun ikke hadde tid til å være redd. Noe måtte hun gjøre og det så fort som mulig! Hun ropte på Abdallah og sa at han måtte gjøre som hun ville og ikke spørre om noen ting. Og fortalte hun ham siden så ville han sikkert bli hengt. Så tok hun den største kjelen hun kunne finne og løftet den ut i gården og der fylte hun og Abdallah den med olje. De bar den tilbake, satte den over varmen og fyrte alt de kunne. Og snart tok oljen til å putre og koke. Da den var kommet riktig i kok, bar hun og Abdallah den ut i gården igjen og helte noe av den kokhete oljen i hver av de sekkene der røverne lå. Da det var gjort, gikk hun inn i kjøkkenet igjen, sendte Abdallah til sengs, slukte lyset og varmen og satte seg ved døra til gården og lyttet ut i mørket og ventet på hva som nå ville skje.

Oppe på værelset hadde høvdingen utålmodig ventet på at det skulle bli stille i huset. Men uroen fortsatte. Der gikk det noen over gården. Nedenunder var det noen som snakket. Nå la de igjen mer varme i kjøkkenet. Lyset flakket gjennom den halvåpne døra ut over gårdsplassen. Der kom det noen ut. De bar på noe tungt og gikk med små skritt. De hvisket sammen og så gikk de inn igjen og kjøkkendøra ble lukket. Høvdingen listet seg bort til vinduet og lyttet. Det var helt mørkt. Han kunne ingenting se og det var nå nesten stille. Han hørte bare en svak lyd fra stallen. Et esel rørte seg. Det steg et dumpt, underlig, halvkvalt stønn opp fra gården. Han kunne ikke skjønne hva det var. Høvdingen satte seg i det åpne vinduet og lyttet anspent ut i mørket. Den underlige stønnende lyden holdt opp. Han ventet ennå en stund for å være helt sikker, så tok han en liten stein og kastet ned i gården. Han hørte den springe tilbake. Ingenting rørte seg. Han kastet et par steiner til. Noen av dem traff sekkene, men fremdeles rørte ingenting seg. Ikke en eneste sekk ble åpnet. Han kastet de siste steinene, men like forgjeves! Han ble redd. Noe forferdelig måtte ha hendt! Lydløst åpnet han døra og snek seg ned trappa og ut i gården. Han bøyde seg over den første sekken for å snakke til røveren som få gjemt i den, men for grøssende tilbake. En kvelende stank av olje og brent kjøtt slo i mot ham. Lynsnart sprang han fra sekk til sekk. Overalt den samme stanken! Overalt bare døde! Fortvilet og rasende så han seg om. Hvordan skulle han redde seg? Slippe unna og ta hevn senere? Døra til gata var stengt og han torde ikke bryte den opp. Da så han en liten dør som førte inn i Ali Babas hage fra gårdsplassen. Han sprang mot den. Den ga lett etter. Og han tumlet inn i den mørke hagen. Sprang i rasende fart mellom trærne og over blomsterbed og grønne plener. Som en katt krøp han over en hagemur, sprang ned i en ny hage over en ny mur. Slik videre gjennom hager og over murer til han endelig fra en mur sprang ned i en stille og mørk gate som førte ut til markedsplassen. Her var han kjent og flyktet fra byen ut til skogen gjemte seg i hulen.

Morgiane hørte det smalt i hageporten og skjønte at høvdingen var flyktet den veien. Hun var

glad de var kvitt ham. Faren var over for denne gangen og dessuten var hun så trett at hun bare la seg til å sove. Hun våknet ikke før det var lys dag. 0g da var Ali Baba alt kommet fra badet og sto ute i gården og undret seg over at den fremmede gjesten ikke var dratt til torget med oljen sin. Morgiane gikk ut til ham og sa; ”Herre, priset være Allah den allgode og fred og velsignelse over vår herre Muhammed som har oppholdt deg og ditt hus!” ”Bønn og velsignelse og takk til den ytterste dommens dag!” ”Se for en fare du har vært utsatt for!” ”Og hvordan du har blitt reddet!” Og hun førte ham bort til en av sekkene og sa; ”Se ned i sekken.” ”Har du noensinne før sett slik olje?” Ali Baba så i sekken, skrek og sprang tilbake! ”Allah, den allvitende!” ”Han ser det som er skjult!” ”Men Morgiane, hva er det som har hendt?” ”Bli ikke redd”; sa Morgiane. ”Han hadde fylt sine synders mål, men så var også hans time inne.” Og hun fortalte det som hadde hendt om natten. Da hun var ferdig, sa Ali Baba; ”priset være Allah!” ”Det er ingen høyhet og det finns ingen makt uten hos Ham, den ærerike, den store!” ”Men jeg vil ikke dø før jeg har lønt deg slik du fortjener!” ”Jeg gir deg i dag din frihet, men jeg skal takke deg mer siden og aldri glemme hva du har gjort.” ”Allah den allmektige frelste meg med din hånd.” ”La oss håpe han også i fremtiden vil beskytte og verge meg mot han som står meg etter livet.” ”La oss nå i stillhet begrave disse elendige skurkene og få de ødelagte oljesekkene av veien.” Og Ali Baba og Abdallah grov en stor grav i hagen der de la alle de døde røverne.I flere dager holdt høvdingen seg gjemt i hulen. Ensom og fortvilet mellom all den rikdommen og alle de skattene han og hans folk hadde samlet. Av dem alle var det nå bare han, høvdingen, igjen. Han rev sine klær i filler, slo ansiktet mot fjellveggen og klaget; ”Å, mine kamerater, mine venner i striden, mine vakre sønner!” ”Dere fulgte meg på mine lange tokter over sletter og gjennom skoger, i ørkenen og i fjellene.” ”Og dere visste ikke hva frykt var.” ”Hvor er dere nå alle sammen, mine kjekke gutter, mine barn!” ”Hvem er jeg, at jeg skulle makte noe uten dere, uten hjelp?” ”Mine tapre sønner!” ”Kåret jeg dere til å følge meg for at dere skulle dø i vanære?” ”Var dere bare falt som menn i striden til hest og med sverd i hånd!” ”Hvor finner jeg så tapre og gode menn igjen?”

”Og hva skal det bli av alle disse skattene og dyrebare rikdommene vi har samlet med så stort mot og i så stor fare.” ”Hva glede har nå dere av alt sammen?” ”Hvordan skal jeg kunne verne om alt dette alene?” ”Men ved Allah!” ”Jeg skal ikke hvile før jeg har hevnet dere!” Og han satte seg ned i alt gullet og grublet over sin hevn.

Tidlig en morgen stod han opp. Kledde seg i en praktfull drakt og gikk til byen og tok inn i et herberge. Der blandet han seg mellom de andre gjestene, snakket med verten og spurte om nytt. Og han skjønte at det som var hendt den natten i Ali Babas hus var holdt hemmelig. Ingen i byen ante noe. Det var rimelig at Ali Baba var den eneste som visste noe om hulen og at det ville være nok til å rydde ham av veien.

Han dro tilbake til hulen. Hentet rike varer av slør og silketøyer og dro inn til byen igjen og leide seg en bu som lå like ovenfor den Kasim hadde eid og som nå Ali Babas sønn drev. Der sto røverhøvdingen, som kalte seg Koge Hussein, og solgte sine varer. Koge Hussein var meget høflig og vennlig mot alle nabobodene. Særlig sluttet han vennskap med Ali Babas unge sønn, som var vakker og elskverdig. Og de var ofte sammen.

En dag kom Ali Baba og hilste på sin sønn mens han sto i bua og Koge Hussein gikk over fra sin bu for å hilse på dem. Fra nå av var han dobbelt så oppmerksom og ba ofte den unge mannen over til seg. Viste ham gjestevennlighet og ga ham fine gaver.

Ali Babas sønn ville gjerne gjengjelde høfligheten og ba sin far om å få lov til å ta ham med hjem til ham. Han ville gjerne vise Koge Hussein det store, flotte huset. Ali Baba svarte; ”min sønn, i morgen er det fredag.” ”Da holder både du og Koge Hussein bodene lukket.” ”Etter bønnens time kan du ta ham med deg en tur gjennom byen, legg veien slik at du kommer forbi huset mitt og be

ham med inn.” ”Det er enklere og mindre påtrengende.” ”Morgiane skal ha et godt kveldsmåltid ferdig til dere kommer.”

Fredagen kom. Koge Hussein og den unge kjøpmannen gikk seg en tur. Og da de kom forbi Ali Babas hus, spurte den unge mannen sin venn om han ikke ville gå med inn. Koge Hussein avslo først høflig og med mange vennlige ord. Men hans hjerte tok til å slå fortere og øynene begynte å gløde. Nå var han ved målet! Men han var helt rolig. Og ingen kunne se noe på ham da han til slutt tok imot innbydelsen.

Ali Baba møtte den fremmede med stor vennlighet og takket ham for all den godhet han hadde vist hans sønn. ”Kom inn og gjør meg den ære og spise til aftens med meg,” sa han. ”Det blir dessverre i all sin tarvelighet, men jeg håper du tar vel imot, for det bys av et godt hjerte. ”Koge Hussein avslo høflig innbydelsen til å spise aftens. Og da Ali Baba trengte inn på han tilsto kjøpmannen at han verken kunne spise brød eller kjøtt som det var salt i. For selv om han var en røver, var han som alle andre, vokst opp i den tro at hadde han spist brød og salt med et menneske måtte en ikke gjøre det noe ondt. Men Ali Baba, som ikke tenkte på en slik grunn, svarte straks at det skulle ikke Koge Hussein være bekymret for. Her skulle han bare få usaltet brød og retter som det ikke var brukt salt i. Han førte den fremmede inn og ba ham sette seg. Og så skyndte han seg ut på kjøkkenet til Morgiane og ga henne ordre om å sette frem slike retter og brød som ikke var saltet. ”Det var da en underlig gjest, ” sa Morgiane misnøyd, ”som ikke vil spise salt med oss!” ”Han vil jeg se litt nærmere på!” Da bordet skulle dekkes, lurte hun seg til å se nøye på Koge Hussein. Hun kjente ham straks igjen og så at han gjemte en dolk under klærne. ”Ja, nå skjønner jeg hvorfor du ikke vil spise salt med min herre,” sa hun til seg selv. ”Du er kommet hit for å drepe ham!” ”Men du har ikke gjort regning uten Morgiane!” Mens de spiste, vartet Morgiane opp og holdt øye med den fremmede. Etter aftensmåltidet satte hun frem all

slags frukter og et lite bord med vin og tre begre. Og så gikk hun sin vei.

Nå mente Koge Hussein at tiden var inne da han skulle få sin hevn. Han ville drepe Ali Baba, men skåne sønnen visst det var mulig.”

For å nå sitt mål, søkte han for å få de to til å drikke litt mer enn de burde. Straks han hadde stukket ned Ali Baba, ville han redde seg gjennom hagen slik han hadde gjort forrige gang. Men nettopp som Koge Hussein mente at øyeblikket var inne, kom Morgiane tilbake. Hun hadde kledd seg til dans i praktfull drakt og med vakker hårpynt. Om livet hadde hun spent et gullbelte og i den satt en dolk med slire og feste av gull. Hun bar en svart maske for ansiktet. Hun lot Abdallah slå tamburinen mens hun danset og hun kastet seg ned på teppet foran Ali Baba og Koge Hussein og ba om å få lov til å vise hva hun kunne. Ali Baba sa; ”det er riktig, Morgiane!” ”Vis hva du duger til!” ”Vi får håpe vår gjest også finner behag i deg!” Koge Hussein ble urolig. Dette hadde han ikke ventet. Og nå ville han ikke gå glipp av hevnen! Men han sa høflig at alt som var en fornøyelse for Ali Baba, var en glede også for ham.

Morgiane tok til å danse, mens Abdallah spilte og sang til. Hun danset så godt som noen utlært danserinne. Hun var myk som en vidje og lett som gasellen. Og nå visste hun hva det gjaldt! Så hun danset som en ild! Dolken holdt hun i hånden. Snart kastet hun den i luften og grep den igjen, snart rettet hun den mot sitt eget bryst. Villere og villere ble dansen! Nå grep hun selv tamburinen og slo den mens hun virvlet rundt fort som en støvsky i ørkenen. Hun flyttet dolken over i høyre hånd, tamburinen tok hun i den venstre og nettopp som dansen gikk som villest, brøt hun av, bøyde seg dypt for de tre menn og holdt tamburinen frem mot Ali Baba slik danserinner pleier. Ali roste dansen og kastet et pengestykke i tamburinen og hans sønn gjorde det samme. Så snudde Morgiane seg mot Koge Hussein, og den fremmede fant frem pungen sin.

Men mens han satt slik og lette frem et gullstykke, bøyde Morgiane seg lynsnart frem og støpte dolken dypt i hjertet hans så han sank død sammen på teppet uten en lyd.

Ali Baba og hans sønn sprang skrekkslagne opp og skrek høyt; ”ulykkelige!” ropte Ali Baba. ”Du elendigste av alle kvinner!” ”For en ulykke du har brakt over vårt hus og for meg og min sønn og deg selv!” Men Morgiane hadde reist seg og svarte rolig; ”Herre, jeg har reddet deg og din sønn og hele ditt hus fra en ulykke!” Så rev hun Koge Husseins klær til side og viste dem at han hadde en dolk gjemt i klærne. ”Se nøye på ham, min herre!” sa Morgiane. ”Jeg tror du skal kjenne vår venn igjen.” ”Det er ikke første gangen han gjester vårt hus og forrige gang kom han ikke alene!” ”Det er oljehandleren!” ”Det er røverhøvdingen som sto deg etter livet!” ”La du ikke merke til at han ikke ville spise brød og salt med deg?” ”Men jeg la merke til det!” ”Se på ham, herre, du kjenner ham nok igjen!” Ali Baba bøyde seg over den døde, og det var ikke til å ta feil av – det var røverhøvdingen og oljehandleren!

Ali reiste seg og omfavnet Morgiane. ”Lovet og priset være Allah!” ”Han har villet redde oss gjennom deg!” ”Din frihet har jeg gitt deg før, men jeg lovet jeg skulle lønne deg bedre!” ”Jeg vil du skal gifte deg med min sønn.” ”Jeg vet han lenge har elsket deg, du skal bli min datter!” ”Og alt som er mitt, skal også bli ditt!” Og han tok hennes hånd og la den i sin sønns.

I all stillhet ble høvdingens lik samme natt begravd i hagen der de andre røverne lå.

Få dager etter feiret Ali Baba sin sønns og Morgianes bryllup med prakt og glans og dans og musikk og all slags instrumenter.

Siden den gangen Ali Baba hadde funnet sin brors lik i hulen, hadde han ikke vært der ute og

det varte lenge før han vågde seg dit. Han kunne ikke vite om ikke noen av røverne var i live fremdeles. Men da det var gått noen år dro han ut til skogen. Det var ingen spor på marka etter hester eller folk, gresset sto høyt og buskene var blitt så store og tette at det nesten ikke var mulig å trenge gjennom dem. Her hadde nok ingen vært på lange tider!

Ali Baba stilte seg foran fjellveggen og ropte; ”SESAM, LUKK DEG OPP!” Døra sprang opp og han gikk inn. Alt i hulen viste at ingen hadde vært der på flere år. Da skjønte han at alle røverne måtte være døde og at han nå var den eneste som kjente hulens hemmelighet. Han fylte sekkene sine med gull og dro tilbake til byen. Hjemme fortalte han sin sønn om hemmeligheten. De dro ofte sammen ut til hulen, og da de brukte sin rikdom med måtehold og forstand og gjorde godt mot de fattige, ga Allah dem et langt liv i fred og lykke i heder og ære!



--------------------******---------------------******--------------------******-------------------- --------------------******---------------------******--------------------******-------------------- --------------------******---------------------******--------------------******--------------------